Vi hadde de siste dagene kjørt Helgelandskysten ned og hadde kommet til den siste attraksjonen vår. Is, vann, grus og stein hadde gnagd seg gjennom fjellet som en hissig husmus i millioner av år. Resultatet var et kjempe hull i fjellet. 160 meter langt, 35 meter høyt, 20 meter bredt.
Vi tok FV54 mot Torget og parkerte på parkeringsplassen foran Torghatten camping. Turen opp gikk på stier og steiner, veldig fint laget til og tar ikke mer enn 15-20 minutter å gå opp. På vei ned i tunnelen er ei lang trapp, så Torghatten er veldig turistvennlig.
Etter å ha kommet seg ut på kanten var utsikten god og vi kunne se masse øyer ligge ute i sjøen, fugler som svevde på luftstrømmene foran oss. Vi kunne høre et fly, eller se et fly, eller var det ei ørn, eller begge deler kanskje. Rebecca, som en bedagelig drøvtygger, stolte ikke på øynene sine. Hun lot heller motorduren bestemme hva som seilte langs veggen et stykke nedenfor oss. Hun knipset og lot seg ikke berøre. Inni seg, erget hun seg over at jeg hadde presset henne til å ta bilde av et fly. Jeg var oppspilt og tenkte, nå har hun tatt bilde av ei ørn…ovenfra. Det er kult! Da jeg spurte Becca om hun ville zoome inn på bilde, var det heller ingen mine å se. "Feiler deg a", spurte jeg syrlig. "Det ædda et fly"! "ØRN"!! "Hæ"? "Har du noen gang sett et fly med fjær, forma som ei ørn....mæ NÆBB"??!! "Har du noen gang hørt ei ørn dure"? Etter ett minutt med diskusjon hadde Becca lagt sammen sansene og tatt til fornuft. "Det æ jo ei ørn". Latteren runget gjennom tunnelen og med fare for steinras, geleidet vi oss selv ut og ned igjen fra fjellet.
En fin avslutning på en fin Norgestur.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar