Møre og Romsdal

Norge har perler på ei laaang snor. Tror ikke nordmenn er klar over det heller. Brenn ikke av penger på utenlandsreiser, reis heller i Norge. Opplev fjell og fjord, vakker natur hvor hen du ser. "Vi er nå direkte inne fra norsk turist informasjon..." Neida, vi er jo ikke det. Dette er blogginnlegget om en av Norges aller flotteste fylker når det kommer til fjell og fjord. Vi har x-antall ferjebilletter til å bevise det! På Møre er det ikke bare kjøre, man trenger ferjer for å krysse de vakre fjordarmene som slynger seg rundt de høyreiste, mektige fjellene, der hvor fosser buldrer nedover. Solen speiler seg i snøen høyt oppe på toppene. Vegetasjonen kryper opp langs fjellsidene. Du kjører i 10 -12 % stigning og stopper bilen, går ut, kikker utover horisonten. Eneste du ser er den totale opplevelse av hva deilig frisk natur ser ut. Det kaller vi magi.

To dager inn i ny uke, to dager på jobb og nok var nok. Lut lei som to ansjos på boks tok vi akutt ferie. Vi pakket bilen, drusa oppover. Neste stopp, Oselva, Kleive. Vi skulle overraske folka mine som lå campet ved ei lakseelv. Rebecca skulle få se en av mine favorittelver. Mine sommerrøtter.

Istedenfor å kjøre den kjedelige veien rett frem til Åndalsnes og ferja over, ville vi istedet oppleve første teas av hva vi hadde i vente naturmessig. Veien over Rondane og Dovrefjell ble ikke bare litt av en opplevelse heller. Innledningsvis sa jeg; "neste stopp, Oselva". Men den gang ei. Det ble ikke to stopp, ti stopp, det ble 37 stopp, og 500 bilder av den samme solen, men med forskjellig bakgrunn og farge. Vi kunne bare oppsummere denne veien som helt fantastisk.

Nedover mot Sunndalsøra, fra Oppdal, hadde jeg lovet Rebecca å se hjort. Og det tok ikke lange stunden før de stod på jordet i all sin prakt og beitet. Jeg tror vi så langt over 15 hjort på denne kjøreturen, og 7 rev som lekte seg på jordet. En helt nydelig biltur langs den fantastiske ville elven, Driva. Ei åre gjennom en dal med høye fjell ruvende flere hundre meter på begge sider.

Klokken 2 på natten dro vi opp glidlåsen på forteltet til campingvogna. Litt småforskrekket, kunne mor og far til slutt ønske oss velkommen. Vi blåste opp madrassene våre og sluknet som to glødetråder sekunder senere. Det hadde vært en lang og begivendesrik biltur.

Morgenen etter stod vi opp rundt 9 tiden. Det var kjempe fint vær. Dagen gikk til avslapning og litt laksefiske. Jeg mistet en to kilos, mens Becca mistet en sluk. Det var til info svært lite vann, og med høy sol ble forholdene vanskelige. Men dette var en kjærestetur med rekreasjon i høysete, så laksen ble satt i skyggen av kosen. Helt greit.

Tidlig torsdagmorgen, festet vi sikkerthetsselen og kjørte til foten av Trollstigen, rett ved Åndalsnes. Det var heldigvis fint vær denne dagen også. Det betydde utsikt, og for en utsikt. Bilen slukte høydemeterne i et javs. Vi kjørte opp og att og fram, passerte fantastiske fosser og godt over 800 meter senere stod vi på toppen. Der hadde de laget utsiktpunkter og stier. Vi listet oss utpå tuppen, kikket over og lot magesuget og adrenalinet sparke fra seg. Bilder ble knipset og minner foreviget.

Neste stopp var Gubrandsjuvet. Det lå på veien til Valldal og Geiranger som skulle være siste stoppested denne dagen. Da var det jo bare å juve litt, eller, vi stod over den galmannssporten og ble stående å ta bilder isteden. Når man ser vannet som har slipt ned fjellet gjennom tusener av år, kan man bare tenke seg hvilken krefter som er i sving. Du har ikke lyst til å stupe ut i det bruset.

Nede i Valldal satte vi oss ute ved havkanten. Der spiste vi nistepakken vår, kjøpte oss soft-ais og ble stående og se på verdens minste hval svømme rundt i fjorden. Selv om nisen ikke blir særlig større en to meter, er det fremdeles noe magisk å se den blåse en sky av vann der den bryter vannoverflaten på jakt etter deilig friskt oksygen.

Da isen var tørket bort fra henholdsvis bart og nese, klissete hender vasket, kjørte vi til ferjekaien Linge,  putra over til Eidsdalen og kjørte de siste milene over til Geiranger. Og for et syn. Man har sett 1000 bilder av fjorden og tettstedet, men man må bare oppleve det selv. Vannet ser ut som om det har blitt tegnet på. Fjellene stiger opp av havet, det ser ut som en green screen, men det er ekte, den faktiske virkelighet og må bare oppleves.

Etter å ha kjørt på low gear ned mot Geiranger sentrum, måtte den trofaste bilen min få noen minutter på seg. Den ene bremseklossen hyla som ei forskremt hyene. Den var varm som ei glo og kunne på lik linje med en maratonløper ta seg en velfortjent hvil etter en lang tur.

Vi checket inn på Solhaug camping, leide oss et lite krypinn og dro på oss turantrekket. Vi var jo ikke der for å sitte inne. Derfor pakket vi med oss litt vann, kjørte 300 høydemeter opp til Vesterås gård, for så å traske 250 nye høydemeter opp til Storsæterfossen. Vi startet som alltid i et brennheit tempo. Alt av overskudd var brukt opp innen de første 50 meterne. Derfra inn gikk det på ren viljestyrke. Porene åpnet seg som slusene i Haldenvassdraget, svetta rant og krampa ulma i legger og lår der vi målbevisst trasket oppover. Men for en fin tur. Og for en foss. Her kunne du gå ned og bak fossen. En utrolig fin opplevelse og se en så stor vannmengde fosse foran deg. Utsikten 550 meter over havet var ikke å forakte heller. En kjempefin topptur som kan anbefales.

På kvelden gikk vi ned til havet. Der grillet vi, drakk øl og nøt vær og hverandres selskap. Mens vi ventet på maten skulle bli ferdig, fisket vi litt. Rebecca dro på ei hyse som ble vurdert til kveldsmat, men etter stor påvirkning fra fiskeren hennes, utførte hun, under tvil, catch and release. Vi hadde nemlig pølse og svinefilet på grillen, så hvorfor ikke. Sørlendingen hadde nå plutselig tredd inn i rekkene som en skikkelig sportsfisker.

Etter en så fin kveld i Geiranger, var det godt å få sovet ut litt. 8 timer var mer enn nok, for vi hadde mye og oppleve. Vi kledde på oss, pakket bilen, og stoppet ikke før vi rullet inn i Ålesund. Her koste vi oss med en øl, spiste pizza og tuslet rundt og kikket på den fine kystbyen hvor jugendstilen gjør byen, etter min mening, en av de fineste byene arkitekturmessig her i Norge. Men det er omtrent det. Som skap moldenser er jeg forpliktet til å gi minimalt med skryt til sunnmøres hovedstad. Sørlendingen derimot, kunne tilnærme seg en mer objektiv uttalelse, og den lød som følger; "her var det fint, omtrent som lille Venezia"!

Selv om Ålesund er en koselig liten by, kunne vi ikke oppholde oss der så lenge, vi hadde andre planer. Vi skulle til Vistdal, fiske laks i Visa. Siden dette var en Møre og Romsdal tur, kjørte vi via Molde. Vi gassa oss over Moldefjorden fra Vestnes, stripa ut av Molde by og kjørte inn til Eresfjord. Derfra gikk turen over Visdalsheia og ned til Vistdal. En kjempefin kjøretur og et kjærkommet syn. Vistdal har jeg vært hver sommer i langt over 20 år. Et flott sted, med ei flott elv jeg tidligere på sommeren hadde stor suksess i. Bare se her.

Før vi rigget lakseutstyret som skulle brukes morgenen etter, tok vi oss en tur ut til sjøen for å grille og fiske litt. En kjempe fin kveld som endte i både fisk og litt god gammeldags tænning.

Klokken 5.30 stod vi klare i elva. Spenningen var til og ta å føle på. Fisket startet 6, men å være tidlig ute gir deg tilgang til de beste kulpene. Selv om tøtta var litt trøtt og gretten, var ikke smilet langt unna. Og da jenta kjente sin første laks steg optimismen. En time ut i fiskeriet skjedde det. 

Etter å ha guidet henne i posisjon, la hun sluken uti strømmen, dro den inn i hullet der laksen stod og *dunk*. Der startet stangen å bøye seg. Tilslaget kom fra Becca i seneste laget, ikke var det no særlig trøkk over det heller. Dessverre ville ikke laksen sitte. Hun kjente laksen i andre enden et lite sekund, så var den borte. To dager tidligere hadde hun blitt sportsfisker, nå hadde hun blitt laksefisker. Kan bare si en ting...det går den riktige veien...

Bortsett fra laksene som stod og dansa i strømmen under brua, var det ikke noe særlig laks og se eller kjenne. Det ble med noen timer laksefiske før vi pakket sammen. Rebecca er vel ikke helfrelst enda, men i snittet godt interessert i fiske kan man si. Ikke verst bare det.

Laksefiske er vanskelig. Men vi kunne ikke henge med leppa. Vi pakket på ny inn i den flotte, fine, trofaste bilen vår (Becca har blitt deleier, kjøpt passasjersete). Derfra gikk turen inn til Eikesdalen og Mardalsfossen. Vi skulle opp å se en av Norges lengste fossefall. Det tar ca 25 minutt å gå opp til fossen, ikke særlig bratt er det heller. Det er virkelig verdt turen. Mardalsfossen består av to lange fossefall, det lengste på rundt 250 meter. Samlet fra toppen (945 meter over havet) er fossefallene 705 meter i et eviglangt sus. Siden det var mye snø i fjellene, var det ekstra mye vann der. Fossen er åpen fra 20 juni til 20 august, og skulle man befinne seg i området, er det verdt å ta turen oppom.

Siden ferien gikk mot slutten, var det et sted til vi ville besøke før vi vendte nesen himover. Nemlig Driva. Og da ville vi kjøre over Aursjøvegen. Den starter i Eikesdalen, og ender i Sunndalsøra, eventuelt vica versa. 

"Fyyyyyy....." Dette var sørlandsk for, shiiiit, langt ned, ingen autovern, kjør forsiktig, hjelp. Aursjøvegen går rett opp. Det er en kjempefin grusvei på 6,5 mil. Farten ligger mellom 30 og 50 km/t. Men går en del saktere de første 100 meterne da bilen skal opp til rundt 1000 meter på forholdsvis kort tid. Når man førstes kommer oppå platået, kjører man midt oppå fjellet. Det er masse snø, fjell, myr, vann, elver, innsjøer, digre demninger, fosser, pluss tusen andre ting å se. Bompengene på 100 kroner er glemt etter første stigningen. En vei som vi kan anbefale på det varmeste.

Vel fremme i Driva. Leide vi oss inn på ei hytte på Furu camping. Her koste vi oss og grillet et herremåltid før vi deisa inn i drømmeland. Selv om vi hadde sittet mesteparten av ferien, var det slitsomt å kjøre så mye, og ikke minst alle inntrykkene som skulle fordøyes. Inntrykkene var så utrolig mange. Møre og Romsdal er rett og slett helt fantastisk, naturen her må bare oppleves.

Søndag morgen pakket vi bilen for siste gang. Vi kjørte hjemover til Oslo i regnvær. Det hadde vært fantastisk fint vær hver dag, så at det regnet på vei hjem gjorde ikke noe. At det har regnet på østlandet nå i snart 40 dager gjør heller ikke noe. Noah ville kalt det en katastrofe, men her kaller vi det norsk sommer.

Over Dovrefjell tok Rebecca over kjøringen. Lærlingen styrte skuta trygt inn på en Lapp - Camp der vi kjøpte et gevir som skulle få plass på veggen. Vi hadde sett etter et slikt gevir sååå lenge, og plutselig lå det der. Nei, det var ikke selvskutt, men selvkjøpt, ikke verst bare det. En perfekt slutt på en perfekt ferie.