Tretopphytte

Idag var dagen kommet, dagen vi hadde ventet på i 5 måneder. I begynnelsen av mai bestilte Rebecca bursdagsgave til gæmlisen sin, 30 års dagen skulle feires i toppen av et tre, 8 meter fra bakkenivå. Hyttene, bestående av 3 i antall per skrivende stund, er svært populære. "Grantrehytten", som vi skulle overnatte i, kategoriseres som den mest eksklusive av de tre. Alle er lokalisert i flotte omgivelser, men hyttene har varierende luksuriøse tjenester å bjude på. Hyttene finner du i Ringsaker. Veibeskrivelse vil bli gitt ved bestilling av en av hyttene. Praktiske opplysninger til oppholdet kan du lese på hjemmesiden til tretopphyttene.

Fulle av iver kjørte vi opp til "Grantrehytten", veibeskrivelsen ble sendt til oss på sms fra eieren. Filmen "Deliverance" slo oss på ingen måte der vi naivt og blåøyd kjørte lenger og lenger inn i skauen. Heldigvis gikk det bra, og 2 timer fra Oslo befant vi oss plutselig ute i villmarken, oppe i den lille snakkisen i norsk hyttemiljø.

 
Første kvelden regnet det, men det var deilig å sitte ute på reinsdyrskinnene under tak å se på alle småfuglene og ekornene løpe rundt og knaske i seg solsikkefrø. Senere på kvelden laget vi oss mat på gasskomfyren, fyret i peisen og fikk det vi kan kalle; "en indre ro".

Med knitring fra peisen, la vi oss tidlig. Vi hadde dessverre ikke sett noe storfugl, orrfugl, elg, bjørn eller ulv på kvelden. Ryktene sier at alle disse dyrene har vært observert utenfor hytten, den ene oftere enn den andre, men denne kvelden glimret de altså med sitt fravær. Derfor satte vi alarmen til 6 dagen etter og satset på litt mer action da.

Før alarmen gikk av, våknet vi halvannen time før dagslys, kvikke som to fuglehunder. Nå var det bare å vente på solen skulle titte inn over myren. Fra soverommet kunne vi se ekornet være først ute for litt frokost rett utenfor vinduet.

 

Hele morgenkvisten satt vi ute og varmet oss med kakao, spiste ost og kjeks, begge med et stor glis om munnen. Småfuglene og ekornene satt rundt oss på alle kanter, og da solen satte myren i "fyr", kom 7 orrhaner og 2 orrhøner kaklende inn på myren for å spille. Det var en fantastisk opplevelse.

Bjørnen, ulven og elgen beæret oss dessverre ikke med sitt nærvær. Vi hørte elgen lenger oppi åsen, men det ble med det, allikevel, en utrolig opplevelse, mer enn vi kunne håpet på.

Etter lunsj pakket vi bilen og kjørte tilbake til Oslo. Vi var meget fornøyde med døgnet i tretopphytten og vi kommer definitivt til å booke ny tur, denne gangen til våren.

Vi kan bare anbefale dette på det varmeste. Alle årstider har sine høydare.

Her kan du se filmen fra oppholdet ved å trykke her.

Dette kan du lese mer om på nettsiden til eierne av tretopphyttene. www.tretopphytter.no.

Lauvåsen

"Oppå Lauvåsen veks det jordbær...". Like uskyldig som Alf Prøysens "gærne jinter", ligg stelle dær såmm ett evig fint skue. Men dæ ær itte bære jordbær såmm væks oppå dær. Dæ væks både lyng og ænna busker. Sea Lauvåsen ligg helt i øvre tregrense, ær vegitasjonen spredd. Like spredd såmm pistrete strå på huggu tæll en vælvøksin kar mæ tællbasjattrøkkin pæls. Lænnskape gir dæi inntrykke ta å varra fri såmm en fuggul i hårisånten. Utsikta ær magisk. Hældig såmm vi ær, har vi ett støkke blid, sjarmerende jinte i flåkken, Andrea. Hu tok øss mæ tæll familiens hytte på åsen. Et bitte lite paradis i den nårske føunaen. Nå skar je kjapt legge tæll, ætter et repliserende stikk i baug og mellomgølv, at vi har itte bære ett støkke blid, sjarmerende jinte i flåkken...vi har TO. Rebecca ær å sjarmerende har a sagt! Den eventyrlystne flåkken bestående ta Henrik, Andrea, Rebecca og mæj (André).

Tidlig fredag ettermiddag, feis vi oppover til Lauvåsen. Dessverre var det saktegående kø på E6, men det løste vi med å styre "milslukærn" inn på landevei 4. Vi vinket farvel til Hadeland før veien ålet seg gjennom vestre del av Toten. Fra Toten rullet vi ned i Gjøvik hvor vi videre spant nordover forbi Mjøsbrua mot Lillehammer og opp i Gausdal og Lauvåsen.

Rett etter solnedgangen, rullet vi inn på den flotte hyttetomten, 4 timer etter avgang. Der fyrte vi opp hytta, fikk varme i peisen og laget oss en bedre middag. Vi snakket tull utover kvelden, men køya forholdsvis tidlig. Mye skulle oppleves dagen derpå, og batteriene måtte lades før lørdagen.

 

Flere egg og bacon slaises senere, kledde vi oss opp som vassekte friluftsliv fantaster. Vi trasket målrettet i fantastisk vær, himmelen var blå som den blåeste safir og høstsolen gav gjenskinn i svetteperlene, særlig Henrik sin pannebrask gav en spesiell glins.

Vi gikk halvannen mil, hvor blant annet ruten peilet seg over Kantliknappen. "Knabben", som vi indre østlænnsfålk (Andrea og meg) uttalte på en traust og kjørr måte, teaset de hissige sørlendingene der de stod på "tobben", flotte 1057 meter over havet. Utover horisonten kunne vi se blant annet Jotunheimen og Rondane. Utsikten kunne bare oppsummeres som; overdådig.

 

På veien ned igjen stoppet vi ved et lite vann. Det tok ikke lange tiden før et skarpt blikk med kronisk fiskelus på hjernen spottet to røyer i gytedrakt svømmende inne på grunt vann. Med solen i bakgrunnen, kunne vi snike oss helt innpå de. Fiskesyken slo ned som lyn i karbonstang, et akutt fiskebehov meldte seg, men selv med ytrende fisketrang, var ikke det et alternativ. Turen hjem til hytten ble med den våte fantasien om de flotte røyene som danset inne på 30 centimeter dybde.

På kvelden koste vi oss med Trivial pursuit og en bedre middag. Henrik laget en fantastisk 3 retters. Nydelig mat med en fantastisk gjeng.

Søndagsmorgen stod Rebecca og jeg opp tidlig. Vi skulle hjem til Oslo, men ville først ha med oss en opplevelse til. Valsfjellet. Dette var en tur med 350 høydemeter fordelt på 2 kilometer. En forholdsvis kraftig stigning, men var ikke annet å forvente da turen gikk opp en slalombakke. Da de verste stigningene begynte, svingte stien inn i skogen. Der slynget den seg rundt for avbelaste den verste stigningsgraden. Det var ikke et alternativ for oss. Vi gikk bakken rett opp. Selv om melkesyren piplet ut av de betente porene i legger og lår, var det en kjempe fin opplevelse der vi snilet oss frem.

På vei opp støkte vi en Orrhane på 10 meters avstand. Grunnet problematisk åndedrett, blir det uetisk og ukorrekt å si at praten gikk lett. Men vi tenkte nok begge på det samme, tenkte på uken tidligere da vi jaktet denne fuglen. Vi var da virkelig ikke så nærme den gangen. Den gangen med hagle og "onde" hensikter.

Haglelaus, men ikke motlaus, tråkla vi oss opp terrenget. 40 minutter etter avgang, var vi endelig på toppen. Selv om det blåste friskt 1110 meter over havet, fant vi ly bak ei bu. Her tømte vi innpå kakao og koste oss før vi vendte nesen nedover og hjem igjen.

En kjempe fin helg med med flott norsk natur.