Kapp Verde består av 15 øyer, 10 store, 5 små. Landet ble selvstendig på 70 tallet, og selv om det første virkelige demokratiske valget var 1991, regnes Cabo Verde, den tidligere Portugisiske kolonien, som den mest politiske stabile landet i Afrika. 96 % er katolikker, men troen er tolkbar, akkurat som alt annet som inneholder 96%, og det er ikke uvanlig å finne prester med flere koner med et 10 talls unger rundt omkring i bygder og på øyene. De lar seg ikke styre av tro og politikk. Dette gjør Cabos innbyggere til et meget behagelig og rolig folkeslag og uttrykket de bruker klinger rundt hvert et hjørnet; No stress!
Vi bestilte ferien gjennom Star Tour. De arrangerer reiser til Kapp Verde fra November og ut April. Vi betalte tilsammen 17000 NOK, og da fikk vi all inclusive, fly, hotell, mat og drikke. 17 Mars feis vi nedover. Vi hadde en teknisk landing på Las Palmas, Gran Canaria, hvor vi fylte opp vingen. Etappe 2 var ikke lange biten. Vi rakk akkurat og komme oss opp i 11000 høydemeter før nedstigningen begynte 2 timer ut i flygninga. Jeg rakk alikevel og se Rebecca ligge med kjakan godt planta på nakkestøtta, siklende i drømmeland. Selv føltest det ut som en wienerpølse hadde lagt seg på langs i bihulen og var på vei ut av øye og øre. Heldigvis var ikke etappen lang, trykket slapp samtidig som Becca rykket til og sliret av seg frasen; "Fremme snart"?
Den totale flyreisen tok 9 timer, inklusiv en time stopp. Siden Kapp Verde ligger 2 timer etter oss, føltest turen ut som 7 timer... Fra den lille snæksne flyplassen på Boa Vista tok vi buss til hotellet vi var booket inn på. Humpereisa til Lacacáo området tok 30 minutter. Du kunne selvfølgelig bo på andre hotell på øya også. Det var et lignende hotell som vi bodde på, rett ved flyplassen. Høyst trolig like fint. Du kunne også bo i Sal Rei, som er den største byen på øya. En fiskelandsby hvor du kommer tettere inn på de lokale menneskene.
På veien kjørte vi gjennom en liten landsby. Selv om vi var "forberedt" på at forholdene ikke var av typisk norsk standard, var det alikevel en tankevekker og se hvordan andre bor. Jeg tror ikke det var et hus med tak, og det var som man ser det på TV, alt var så begrenset. Samvittigheten deisa innover oss. Her kommer vi feite, rike og late på besøk for å fråtse. Det var i alle fall slik det føltest ved første øyekast. Kontrastene er store, og materialistisk sett får man vondt langt inn i hjerterota. Men gleder her i livet kommer som regel gratis, det får være en trøst.
Etter andre øyekast og når perspektivet hadde ramla inn over sjela vårses, hadde tankesettet justert seg litt. Verdien av oss turister er ubestridelig viktig. Øya Boa Vista og landet generelt lever av serviceindustrien og er rett og slett avhengig av turisme. Det gir jobber og genererer økonomi og høyner levestandarden. Landet regnes nå faktisk å ha en gjennomsnittelig levestandard. Til eksempel kom all frukt vi spiste på hotellet fra øya vi bodde på. Når førsteinntrykkene var døyvet og hue mer mottagelig for de positive tingene, kunne vi se de fleste var godt kledd, hadde bling bling, kul frisyre og var generelt fysisk godt skjøtte.
Vel fremme haglet inntrykkene. Selve stedet var amazing! Jeg har vel aldri sett noe så gjennomført. Hotellet Riu Touareg, bassenget, stranden, betjeningen, maten og drikke. Oh-la-la!! Vi sier gratis drikke og mat, folk ler og svarer, "nei, dere betalte nok for det"! Vi svarer "nei, 8500 kr på 8 dager hotell, inkludert fly til Afrika - gratis mat og drikke".
Konsumeringen av maten foregikk på diverse "restauranter" rundt omkring på hotellandsbyen/slottet. Det var en stor felles matsal som serverte frokost, lunsj og middag. Det var én restaurant som serverte lunsj og middag og 3 restauranter til som bare serverte middag. Matsalen som var av felles deleri. Der kunne man komme som man ville, så lenge det var innenfor tidene de serverte. Når det gjaldt de andre restauranetene, måtte man booke bord i resepsjonen, gjerne 3 dager før man skulle spise der. Pågangen var stor, mengder bord begrenset. Til gjengjeld fikk du et eklusift koltbord med Afrika mat, Asia mat, Kapp Verde mat, alt ettersom hvilken restaurant du ønsket å spise på. Helt genialt. Til tider var jeg redd for utagrerende akutt brokk i buken, men Rebecca mente det var forspiselse.
Inntaket av vann, mineralvann og allokohol var også tilgjengelig i stor grad. Det var bare å bestille,- og drikke. Og selv om det er tabulagt og sitte med en øl klokken 10 på en formiddag på en brun pub et sted i landet vårt, var to øl og en pinade colada helt innafor her nede, også klokken 9. Gjerne plaskende i bassenget, eller plaskende på solsenga. Det var akseptert og helt gjennomførbart. Rebecca var så i form, at hun dro tidenes vits ved bassenget klokken 9.37 første dagen; "Jeg pussa brilla litt pussa". Den påfølgende knisingen hennes fikk meg til å brøle ut som en apekatt. Noe så gøy! Herlig frekt, beste ordspillet jeg har hørt på lenge. Før klokken var 13 hadde vi rukket å bli litt fyllesyke og det var da vi skjønte og ble enige om å være litt forsiktig med skålinga heretter, i alle fall til vi hadde forsikret oss om at kroppene hadde blitt faktorert. Skippe solkremen i troen på at alkohol gjør samme nytte er ikke lurt.
Vi har tre hotte tips å komme med:
Tips 1.
Skal du ned på stranden, bade i Atlanterhavet. Utøv forsiktighet. Det er profesjonelle life guards der med Baywatch bøyer og vakttårn, men strømmen er sterk og bølgene store. Er du dårlig svømmer, styr unna! Bassenget er alternativet. Er det rødt flagg, IKKE bad!! Gult flagg går greit, men vær forsiktig.
Chapter 2 - Devil in the wind.
Det er uten tvil varmt, sola steker og brunfargen kommer, men rødfargen kommer fortere. Det blåser så og si alltid, noe som får deg til å føle deg sval og uovervinnelig. Svaret er negativt og kosekvensene brenthet. Prøv deg frem.
Tips 3.
Når du skal spise, ta med deg et ekstra plagg du kan henge fra deg. Alle restauranter har koltbord, og der du ikke har bestilt bord mister du plassen hvis du ikke henger fra deg noe på stolen. Det er så kjedelig å lete etter ledig plass etter at maten ligger varm på tallerkenen og glasset er fullt.
Det var over 20 månender siden sist de vinterbleike kroppene våre hadde blitt påført vitamin D. Vi følte oss som to isbjørnkvælper som skulle ut fra hiet første gang. Det var både spenning og frykt knyttet til møte med solen. Personlig ville jeg prøve meg frem med faktor 15 all over, mens Becca nøyde seg med 10. Etter første dag var hun redish på hele kroppen, men jeg hadde fått det på ryggen. Mens vi satt og spiste snek Rebecca inn; "jeg tok 10 på ryggen din".
Påfølgende to dager måtte vi være forsiktige. Men det var nok å gjøre. Jo Nesbø var med oss, og Harry Hole gav oss mye spenning på turen. På kveldene satt vi på balkongen, drakk vin og diskuterte Snømannen og Harry Hole. Snakket om en eventuelt film og hvem som burde spille Harry. Harry som er beskrevet som en høy mann på 193. Piggsveis. Rød nese. Barsk. Mindre kjekk, ikke noe glansbilde akkurat. "Bortsett fra at du er lav", smeller det fra Rebecca, "kunne du ha spilt Harry"! I det samme hun sier det begynner hun og tenke over hva hun har sagt. Ikke særlig snilt. Hun har akkurat, med vilje, smurt meg nesten til døde, og nå psyker hun meg ut. Dette lå an til å bli en trivelig kjæresteferie...
På kveldene, etter at mørket hadde senket seg i 19 tiden, var det mat og underholdning. De samme personene som hadde arrangert fotball, volleyball, luftgevær, dart, aerobic og annet moro på dagen, stod for underholningen på kvelden også. I form av musikk, dans og moro. Her var det like mye for godt voksne, som for små barne familier. Det var klovner som danset, rene musikk innslag og en blanding av alt. De arangerte til og med en karaoke konkurranse med turister uten særlig selvinnsinkt og talent. "Men...mamma sier jeg er flink...". Det var akkurat dette som var så herlig på Kapp Verde og Riu Touareg. Det var bare å smøre på seg et glis, møte opp og la seg underholde.
Mens vi oppholdt oss på hotell området, spilte vi tennis og trente i et styrkerom. I samme ende var det også en svær lekepark for barna. Gi beskjed i resepsjonen, så kunne du få barnepass og så videre. Men det var en viss aldersgrense, kanskje var den 30 år, for Rebecca ville de ikke passe. Det var ikke rent få ganger betjeningen på hotellet kom leiende eller bærende på små barn. Ungene fikk nye opplevelser og foreldrene kunne slappe av i solen. Det var også et spa lokale på RIU Touareg, noe Rebecca benyttet i løpet av oppholdet. Vel undt.
Når man reiser på en slik tur, er det som regel store kulturelle forskjeller. Det er jo det som er så bra med reising også, nye opplevelser, kulturer og språk. Man møter mange interessante personer. Både i positiv og negativ forstand. Den største krasjen var nok de brøytende fra Stor Britannia, jeg ble rapt på (eldre dame) og det toppet seg da vi gikk bak et par i 50 åra som skulle opp to trappetrinn. Dama med "litt" ekstra baggasje brukte 8 steg opp to tappetrinn, noe som trolig ble litt i vel overkant for a. Før vi visste ordet av det, hadde hun satt igang tidenes lengste, la oss ikke gå rundt grøten, fis. Hun lot desibelen stå i 5-6 sekunder før hun uten en mine vagget videre. Mannen hennes var like uberørt. Rebecca og jeg var ikke like uberørt. Mangelen på ren luft og mye co2 hadde gjort oss øre, jeg tittet forsiktig bort på Rebecca, kunne se munnviken hennes tvitsje, så klarte vi ikke holde oss lenger. Vi sprutet ut i høylytt latter. Tårene trillet og vi klarte nesten ikke stoppe. Dama med den lunkne lukkemuskelen var uaffisert, samme var mannen som tittet litt brydd bort på oss, som om det var vi det var noe galt med. Heldigvis var dette det mest "negative", noe som kunne konkludere med at dette hadde vært en vellykket tur.
Selv om man har muligheten til å ligge pal på hotellet en uke eller to, tilbyr Star Tour utflukter, også andre aktører tilbyr turer, men da i en mer privat regi. Du kan stikke å besøke tettstedene rundt på øya, se hvordan de lever. Besøke skoler Star Tour og turistene sponser. Dra på fisketurer, fiske Marlin, Hai og andre eksotiske fiskearter. 4 hjulingsturer. Hvalsafari. Dykking. Besøke andre øyer. Siden det blåser mye her, er det et surfeparadis. Det er veldig mye å gjøre, hvis man er ute etter opplevelser på den måten. Vi møtte et norskt par som hadde vært ute å fisket og fått en tunfisk på 22 kilo. Paret møtte vi da vi var ute og besøkte småbyene på øya. Det var veldig interessant og se hvordan menneskene på Boa Vista bodde. Siden mat og drikke var gratis der vi oppholdt oss, og vi ikke hadde vært på noen utflukter tidligere, hadde vi heller ikke brukt noe penger. Vi brukte derfor hver anledning til å legge igjen noen euro her og der. På turen fikk vi også se det sagnomsuste skipet som ligger strandet på Praia de Santa Maria, på den nordlige delen av øya Boa Vista.
Vi kunne dratt på flere utflukter. Men vi hadde bare litt over en uke, og det var rekreasjonen og solen vi var kommet for. Og det var så deilig. Ferien ble mer enn vi hadde håpt. Et fantastisk sted på en fantastisk plass, i et fantastisk land. Kapp Verde har en voksende turisme, så anbefaler på det sterkeste å ta turen dit nå. Et sted uten mas, "No stress"!
Da vi landet på Gardermoen igjen, skrudde jeg på mobilen min som hadde vært avslått under hele oppholdet. Rebecca derimot hadde nøyd seg med å skru av iphonen under flyturen og der peip det jevnt som om en hissig alarm hadde gått av. Jeg hadde ikke ønsket noe mas hjemme fra, og ville leve uten telefon, bare slappe av uten og tenke på nyheter, mas og annet. Jeg regnet derfor med det skulle tikke inn 1000 talls sms og mms. Da det etter 5 minutter pep for første gang i telefonen, tenkte jeg; her har dem stått i kø. Nå løsner det, nååå kommer dem. Men det kom liksom ikke noe mer. EI MELDING på 8 dager???!! Fra Altinn!!! Skatte etaten! Ja da ble i alle fall overgangen smooth. Dagen etter på jobb, ble vi ønsket velkommen tilbake av en gjeng hyggelige kollegaer.
PS! Det finnes ikke naturlige vannkilder på Kapp Verde. De er avhengig av regnvann for å dyrke. I tillegg gjør de om saltvann til ferskvann som brukes i mat, drikke, hygiene og så videre. Så ha det i bakhode når du dusjer. Vannet du tar for gitt i Skandinavia er dyrbart her på de fantastiske øyene, Kapp Verde.
PPS! En SMS koster 75 kr og MMS 150 kr! Så skrytebilder og ønsket om å gjøre hjemmeværende misunnelig bør overveies. Karamellens søte smak kan resultere i hull i tennene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar