Gautefall

Etter å ha blitt "støffa" med henholdvis julekaker og feite ribbestykker bada i fett, var det med tunghet, men letthet og booke seg vekk fra mathelvete hvor veien til sofakræsj med påfølgende sittesår var overhengende. Vi måtte vekk. Vi måtte pleie rastløshet med, ironisk nok, fred og ro. Og hva da ikke bedre enn en skikkelig todagers med ski og sol. For første gang denne julen var det spådd et fantastisk vær. Da en "sweet deal" dukket opp på PC skjermen var saken ribbe og turen Gautefall bestilt.

Gautefall  i Telemark ligger ikke langt unna Drangedal og veien fra Oslo til vinterstedet ble unnagjort på rett i overkant av 3 timer. Vi tok av ved Porsgrunn, men kunne også svingt innover i landet fra Holmestrand og Kragerø. Alle veiene tar omtrent like lang tid å kjøre, men siden veiene innover i landet er litte granne "kronglete" visse plasser, og særlig når det er super glatt, valgte vi å kjøre E18 ned til byen med den flotte porselen fabrikken før vi snilet oss inn- og oppover til Gautefall.

Vel fremme var det bare å kaste på seg skiene. Første turen for året. Vi fikk testet smørekité vi fikk til jul, og skiene var upåklagelige. Det var både feste og gli, og med det ekstra spekklaget som hadde lagt seg på innsiden og utsiden, trykket vi godt ned i skisporet og klarte fint å kose oss der vi staket oss frem i de perfekte, preppa skiløypene.

 

Da vi etter ei god stund, veldig god stund altså, hadde jobbet oss opp 200 høydemeter, blåste det frisk på toppen, og med 13 kalde valgte vi derfor å snu da sporene drev igjen i vindkastene. Det var virkelig godt å komme seg ut i naturen igjen. Selv om det var kaldt, merket vi ikke stort av det, for en dag.

 

 Hotellet vi lå på var dessverre ikke helt som ønsket. Det var få gjester og standarden var ikke av den beste. Er du ute etter en comfortferie, kan vi ikke anbefale dette hotellet. Vi forsøkte å slappe av med filmen Avatar som rullet over skjermen på kvelden. Men det nyttet ikke at TV2 sendte filmen i HD da tv´n fra 70 tallet hadde no definition, eller low definition i beste fall. Rommet var kaldt og varmen kom ikke sigende før morgenen etter uansett hvor hardt vi kjørte på de energislukende varmovnene. Det varme vannet drev høyst trolig å gnagde seg gjennom isblokken i røret de første 10 minuttene, for den gjorde ikke sin entré før etter vi hadde blitt såpass vant med den stramme lukta under armhulene og vannet forble et overflødig gode. Når det er sagt, kan jo dette skyldes få gjester og store forberedelser til nyttårshelgen da hotellet skulle være fullbooket. Kanskje var ikke delen av hotellet vi var henvist til blitt prioritert i høy grad. De to andre familiene innkvartert på hotellet lå helt i andre enden av tarmen. Kanskje var vi nærmere dritten?! Kort oppsummert, ikke super fancy hotell, men rent og pent og med nytt sengetøy. Det holder for oss. I tillegg fikk vi restauranten på hotellet for oss selv. Ikke for å skryte, men her med en selvkritisk subjektiv uttalelse; "vi tar æren for at kokken fikk arbeid denne kvelden".

Morgenen etter våknet vi opp til sol med enkelte skyer. Vi kikket ut og så maskinene preparere alpinbakken. Gautefall, et helt fantastisk skianlegg med store muligheter for skitilfredsstillelse. Vi kledde på oss, gikk inn til frokost buféen, bare laget for oss, spiste oss mette før vi tuslet ut i løypene. Her var vi, til vår overraskelse, også helt alene. Solen var på vei opp og turen ble av en helt magisk opplevelse. Vi koste oss masse der eneste lyd var stavene som traff den kalde snøen på vei oppover.

Etter langt over ei mil på ski, kunne vi merke slitasjeskadene og det var godt å sette seg i bilen hjem til Oslo etter en lang dag på skiene.

Til info; hvis kafeterian/mini butikken på alpinanlegget ikke har det du trenger, er nærmeste sentrum med mat og diverse "Treungen".

Gjeddepilking

Hver eneste jul de siste årene jeg kan huske har en tradisjon stått sterkere enn alle de andre. Nemlig ispilking etter gjedden. Komme seg ut i naturen. Pilke og dele historier rundt bålet mens utsettene etter gjedden står og frister de glupske jegerne. Gjedden, godt kamuflert, sylskarpe tenner, eksplosiv der de skyter frem skulle en godbit komme innenfor rekkevidde.

Tidlig lille juleaftenen rullet vi ut av sengen. Ligge lenge når man har fri er bortkastet tid. Klokken 7.30 stod vi klare. Beste tida dét. Dagens reisefølge var meg og Becca, i tillegg til broren min Tommy og søskenbarnet vårt Ole Anders.

Turen idag gikk til et vann lenger enn langt hvor gåturen ned til vannet var i overkant slitsomt, særlig tungt ble det da snøen lå godt opp på låra våre og vinden piska over ansiktet. Snøen lava ned og satte årets nedlagte treningstimer på en alvorlig prøve. Men tradisjonen kan ikke brytes, selv ikke med blodsmak i kjeften og melkesyre piplende ut av tårekanalene. Vi ploget oss frem og hoppa ut på isen kvarteret senere. Vel kalkulert av moder jord, ønsket det lille vannet oss velkommen med 10 centimeter overvann. Det spilte ingen særlig stor rolle for de impregnerte skoene til Rebecca, disse frastøtet isvannet gortex style, mens jeg var dessverre, etter få sekunder, både våt og kald der jeg valset fremover med de gamle, slitte fjellskoa. 

Tross isvann, 7 kalde og sporadiske snøstormer, la ikke dette noen demper på dagen. Det tok ikke lange tiden før åboren nappet frisk i mormyskan, godt dandert med tre saftige fluelarver diglende på den lille kroken. Det hadde ikke gått fem minutter engang før Rebecca hadde dratt opp 2 åborer på isen. Kåkky som bare sørlendingen kan være, fikk jeg verbale stikk som ikke egner seg i dette skribleriet. Men det skulle ikke ta lange tiden før den dårlige taperen, enda verre vinneren, fikk gliset ikke bare tørket av, men skylt vekk med isvann da undertegnede lirket opp 4 snasne bæs´es på rappen. Ja, erfaring har litt og si...

Da agnet var sikret, begynte jeg og sette ut gjeddeutsettene. Og det tok ikke lange tiden før nappindikatoren spratt opp på det ene utsettet. Gjedden hadde tatt åboren og treangelen (åboren er død før den blir senket ned med treangelen i ryggen altså!!). Rebecca skulle få den æren i å ta den første gjedden. Hun dro godt i senen, tilslaget satt som det skulle og selv om gjedden ikke gikk nevneverdig før den så lyset, som får den betyr mørke, tok det i kontrast helt av da hodet på gjedden passerte ishullet og fikk øye på det som plutselig ble en vettaskremt sørlending med bløde konsonanter. Senen spant ut av hendene på Becca og drakampen endte i et alvorlig basketak før hun endelig klarte å dra den 3 kilo tunge gjedden opp på isen.

Etter å ha landet ytterligere 2 gjedder fyrte vi opp bålet og brente oss noen "skræv". Kommer du med pølser denne dagen, blir du sparket bort fra bålsirkelen. Her er nemlig dagens rett brødskive med brunost, stekt over bålet, hvilende på en nyspikket kvist med V i tuppen. 3 minutter med full pupp, skal skiven både ryke og brenne. Letter du av skiven fra pinnen, skal den være svart med et fint og gyldent skræv på undersiden. Ved påfølgende konsumering, skal knasing forekomme med et støynivå opp i 125 desibel (C). Impulslydene per tygg skal ligge tett oppunder et hagleskudd. Ikke før denne opptaksprøven er bestått, kan man være 100% del av julens høytidelige tradisjon.

Selv om været var av det mindre gjestfrie, ble det en kjempe fin dag. Vi fikk flere gjedder, åbor og ei flassrøye. Det ble masse fliring ved bålet. Perfekt opplading til juleaftenen dagen etter.

Har du lyst til å se hvordan dette fiskeriet fungerer og se hvordan "skræv" lages, kan du bare trykke her.

Vardåsen i Asker

Vi våknet søndagsmorgen til strålende sol. Bak den berimete gradestokken kunne vi lese 9 kalde. Det var første søndag i advent og ingenting passet bedre enn en "by"-topptur. Vi smekket på oss det varmeste ullundertøyet tilgjengelig (om ikke investeringen til 1800 smækkers i Brynje ullundertøy funket, funket ikke no). Vi tredde nedpå en tykk genser, jakke og bukse. Pakket oss inn i lue, skjerf og votter, klare til å bekjempe isfronten som smøg seg inn i nesekanaler, kilte bihulene innsaid-aut, noe som repliserte i åpne tårekanaler. Mysulfene famlet seg nå i retning Asker og Vardåsen.

Toppen Vardåsen ligger ca 350 m.o.h. Du kan selv velge flere løyper til toppen, men vi valgte å starte fra Gullhella togstasjon. Vi valgte å kjøre milslukærn og pashjker istedenfor kollektiv togstopp. Vil du ha en mer røffere utgave av turen, kan du gå opp fra Heggedalssiden.

Det tok ikke mange minuttmetærne i bratt stigning før vi kjente formen ikke var helt til stede. Ikke annet å vente da helga hadde blitt brukt på profesjonell sofaslentring og attpåtil konsumert kilosvis med hjemmelaga karamellår og brente mandlår... Gudd å gådt!

Turen var 2,4 km hver vei fordelt på ca 270 høydemeter. 

Turen opp var av det forholdsvis enkle slaget, bortsett fra enkelte steder der isen lå blank og glatt som rekordisen i Herenveen. Men to kreative sjeler fant fort nye stier og veier. Vel, det var etter en viss person, ikke mæ, men totningen tok en 360 graders, men med en ren og skjær katterefleks unngikk en stygg konfrontasjon med glatta. 

Etter å gått ca 1,4 km kom vi til et fint utsiktspunkt. Her kunne du se indre deler av Oslo fjorden. Hovedstaden Oslo så ut som en stille, fredfull by. Du kunne se milevis sørover og østover.

For å komme til Vardåsen måtte du gå 1 km videre. Man kunne fint ha sagt seg fornøyd med dette utsiktspunktet, men det ville ikke vært en topp, og det er topper vi samler på her. Det kan være litt vanskelig å finne frem. Det går flere stier og den blå merkingen på trær og steiner er forholdsvis slitt. Her trenger noen å ta med seg malingsbøtta og en kvikk lunsj. Et godt tips, bikker du nedover igjen, da må du snu og se opp mot venstre.

På selve toppen, Vardåsen, er det litt trær, men stiller du deg riktig får du en nydelig utsikt over Oslo og fjord. 

Turparet som vi er, var kakaoen med, samt de brente mandlene og karamellene. Vi tok en deilig og kald pause lenger ned i lia i solnedgangen på vei tilbake. Der æ klaget over kulda, klaget Andrè over at jeg klaget over kulda. Sirkel-klaging som totningen kalte det.

Et nydelig lys der solen svinner hen bak åsen. Og enda finere er det å se den fra naturen og ikke inne i storbyen med leven og lys. Perfekt søndagstur med perfekt selskap :)

Hadeland Glassverk

Da værmeldingen ble presentert med overflod av skyer og dråper, i tillegg til vindstyrker opp i sterk kuling, gikk et sukk gjennom brystbein og andre organer. Gislefoss Senior tar vel aldri feil. What to do?

Svaret var like enkelt som "1 gangen", Hadeland Glassverk. Den over 250 år gamle hjørnestenbedriften, en av Norges eldste bedrifter, rotfestet ved det fiskerike vannet, Randsfjorden. Den norske turistattraksjonen som trekker godt over en halv million hvert år.

Hadeland Glassverk ligger på Jevnaker, bare en times kjøring fra Oslo. Her finnes aktiviteter for alle aldre. Som en liten by, er det mange hus og besøke, og du er mer enn velkommen alle steder. Her byr de opp til ukontrollerte "wow" lyder og "sukke" lyder. Det er fantastisk mye å se, men noe av det er også priset deretter. Ordene; "Dette kan du ønske deg til jul, André" fikk en ny mening. Fiskeutstyr kontra glass, i mine øyne, et helt nytt dilemma, ganske så unikt, men ifølge Rebecca,- og jeg siterer; "nå må vi prioritere, jeg trenger glass mer enn du fiskeutstyr". Her var det bare å ta på seg de kritiske brillene og sette på brekket. Hvis tøylene til fruen ikke ble betraktelig strammet inn, kunne hjemreisen resultere i både klirrende glass og økonomi.

Aktiviteter som glassblåsing er lagt til rette for både barn og voksne. Du betaler 100 kroner, en billig investering for en morsom aktivitet. Og selv om snittalderen på de i køen foran oss bikket potensielt 5-6 år, måtte jeg fremdeles holde tilbake ei overivrig jente på snart 30, unnskyld, i 20 årsalderen.. Jeg måtte holde tilbake ei jente som var litt eldre (!!) enn barna som stod der og blåste i ren ekstase. Rebecca ville også lage glass. Og det fikk hun omsider. Det ble til slutt hvert vårt melkeglass. Selv om  trangen etter å kjæledegge det nye glasset var stor, måtte glasset med en temperatur på 2-400 grader herde seg selv i 1,5 time først. Dette for å hindre splintring med påfølgende verbale ord som "isj" og "uff".

I mellomtiden begynte vi å traske rundt i "glass-byen". Her var det masse å se. Alt av glass, pønt, tilbehør kjøkken, keramikk, stearinlys med mer. Og det var her tøylene måtte strammes. Vi kikket oss gjennom alle produkt, bare avbrutt av en en vaffel og kaffe pause. På vaffelhuset kan du forresten spise verdens største vaffel, en vaffel som du blir mett av, helt genialt!!

Med ny giv, fortsatte vi søket etter noe som tiltalte oss langt inn i hjerterota. Noe vi virkelig trengte, som attpåtil var fint og ikke kostet skjorta. Og det var ikke før vi havnet i hyllene med vinglass, nærmere sagt villmarks hjørnet med vinglass at følelsen av being on the rait spått falt oss inn. Vi kjøpte 4 stykk vinglass med bildet av laks, tiur, røy og hjort. Perfekt i villmarkshylla vår.

Før vi satte oss i milslukærn og kjørte hjemover igjen, stakk vi innom informasjonshuset og hentet glassene vi hadde blåst rett etter ankomst. Vi ville ikke sette på merker på glassene og sandblåse dem for en ekstra 40 kroner, vi følte særpreget var nok da vi hadde laget disse selv.

Vel hjemme smakte henholdsvis cola og vann som det alltid har gjort, men glassene var gode å drikke av, og vi beveget oss sakte mot konklusjonen; "vi er flinke"!

Se innom hjemmesiden til Hadeland Glassverk:
www.hadeland-glassverk.no

Tretopphytte

Idag var dagen kommet, dagen vi hadde ventet på i 5 måneder. I begynnelsen av mai bestilte Rebecca bursdagsgave til gæmlisen sin, 30 års dagen skulle feires i toppen av et tre, 8 meter fra bakkenivå. Hyttene, bestående av 3 i antall per skrivende stund, er svært populære. "Grantrehytten", som vi skulle overnatte i, kategoriseres som den mest eksklusive av de tre. Alle er lokalisert i flotte omgivelser, men hyttene har varierende luksuriøse tjenester å bjude på. Hyttene finner du i Ringsaker. Veibeskrivelse vil bli gitt ved bestilling av en av hyttene. Praktiske opplysninger til oppholdet kan du lese på hjemmesiden til tretopphyttene.

Fulle av iver kjørte vi opp til "Grantrehytten", veibeskrivelsen ble sendt til oss på sms fra eieren. Filmen "Deliverance" slo oss på ingen måte der vi naivt og blåøyd kjørte lenger og lenger inn i skauen. Heldigvis gikk det bra, og 2 timer fra Oslo befant vi oss plutselig ute i villmarken, oppe i den lille snakkisen i norsk hyttemiljø.

 
Første kvelden regnet det, men det var deilig å sitte ute på reinsdyrskinnene under tak å se på alle småfuglene og ekornene løpe rundt og knaske i seg solsikkefrø. Senere på kvelden laget vi oss mat på gasskomfyren, fyret i peisen og fikk det vi kan kalle; "en indre ro".

Med knitring fra peisen, la vi oss tidlig. Vi hadde dessverre ikke sett noe storfugl, orrfugl, elg, bjørn eller ulv på kvelden. Ryktene sier at alle disse dyrene har vært observert utenfor hytten, den ene oftere enn den andre, men denne kvelden glimret de altså med sitt fravær. Derfor satte vi alarmen til 6 dagen etter og satset på litt mer action da.

Før alarmen gikk av, våknet vi halvannen time før dagslys, kvikke som to fuglehunder. Nå var det bare å vente på solen skulle titte inn over myren. Fra soverommet kunne vi se ekornet være først ute for litt frokost rett utenfor vinduet.

 

Hele morgenkvisten satt vi ute og varmet oss med kakao, spiste ost og kjeks, begge med et stor glis om munnen. Småfuglene og ekornene satt rundt oss på alle kanter, og da solen satte myren i "fyr", kom 7 orrhaner og 2 orrhøner kaklende inn på myren for å spille. Det var en fantastisk opplevelse.

Bjørnen, ulven og elgen beæret oss dessverre ikke med sitt nærvær. Vi hørte elgen lenger oppi åsen, men det ble med det, allikevel, en utrolig opplevelse, mer enn vi kunne håpet på.

Etter lunsj pakket vi bilen og kjørte tilbake til Oslo. Vi var meget fornøyde med døgnet i tretopphytten og vi kommer definitivt til å booke ny tur, denne gangen til våren.

Vi kan bare anbefale dette på det varmeste. Alle årstider har sine høydare.

Her kan du se filmen fra oppholdet ved å trykke her.

Dette kan du lese mer om på nettsiden til eierne av tretopphyttene. www.tretopphytter.no.

Lauvåsen

"Oppå Lauvåsen veks det jordbær...". Like uskyldig som Alf Prøysens "gærne jinter", ligg stelle dær såmm ett evig fint skue. Men dæ ær itte bære jordbær såmm væks oppå dær. Dæ væks både lyng og ænna busker. Sea Lauvåsen ligg helt i øvre tregrense, ær vegitasjonen spredd. Like spredd såmm pistrete strå på huggu tæll en vælvøksin kar mæ tællbasjattrøkkin pæls. Lænnskape gir dæi inntrykke ta å varra fri såmm en fuggul i hårisånten. Utsikta ær magisk. Hældig såmm vi ær, har vi ett støkke blid, sjarmerende jinte i flåkken, Andrea. Hu tok øss mæ tæll familiens hytte på åsen. Et bitte lite paradis i den nårske føunaen. Nå skar je kjapt legge tæll, ætter et repliserende stikk i baug og mellomgølv, at vi har itte bære ett støkke blid, sjarmerende jinte i flåkken...vi har TO. Rebecca ær å sjarmerende har a sagt! Den eventyrlystne flåkken bestående ta Henrik, Andrea, Rebecca og mæj (André).

Tidlig fredag ettermiddag, feis vi oppover til Lauvåsen. Dessverre var det saktegående kø på E6, men det løste vi med å styre "milslukærn" inn på landevei 4. Vi vinket farvel til Hadeland før veien ålet seg gjennom vestre del av Toten. Fra Toten rullet vi ned i Gjøvik hvor vi videre spant nordover forbi Mjøsbrua mot Lillehammer og opp i Gausdal og Lauvåsen.

Rett etter solnedgangen, rullet vi inn på den flotte hyttetomten, 4 timer etter avgang. Der fyrte vi opp hytta, fikk varme i peisen og laget oss en bedre middag. Vi snakket tull utover kvelden, men køya forholdsvis tidlig. Mye skulle oppleves dagen derpå, og batteriene måtte lades før lørdagen.

 

Flere egg og bacon slaises senere, kledde vi oss opp som vassekte friluftsliv fantaster. Vi trasket målrettet i fantastisk vær, himmelen var blå som den blåeste safir og høstsolen gav gjenskinn i svetteperlene, særlig Henrik sin pannebrask gav en spesiell glins.

Vi gikk halvannen mil, hvor blant annet ruten peilet seg over Kantliknappen. "Knabben", som vi indre østlænnsfålk (Andrea og meg) uttalte på en traust og kjørr måte, teaset de hissige sørlendingene der de stod på "tobben", flotte 1057 meter over havet. Utover horisonten kunne vi se blant annet Jotunheimen og Rondane. Utsikten kunne bare oppsummeres som; overdådig.

 

På veien ned igjen stoppet vi ved et lite vann. Det tok ikke lange tiden før et skarpt blikk med kronisk fiskelus på hjernen spottet to røyer i gytedrakt svømmende inne på grunt vann. Med solen i bakgrunnen, kunne vi snike oss helt innpå de. Fiskesyken slo ned som lyn i karbonstang, et akutt fiskebehov meldte seg, men selv med ytrende fisketrang, var ikke det et alternativ. Turen hjem til hytten ble med den våte fantasien om de flotte røyene som danset inne på 30 centimeter dybde.

På kvelden koste vi oss med Trivial pursuit og en bedre middag. Henrik laget en fantastisk 3 retters. Nydelig mat med en fantastisk gjeng.

Søndagsmorgen stod Rebecca og jeg opp tidlig. Vi skulle hjem til Oslo, men ville først ha med oss en opplevelse til. Valsfjellet. Dette var en tur med 350 høydemeter fordelt på 2 kilometer. En forholdsvis kraftig stigning, men var ikke annet å forvente da turen gikk opp en slalombakke. Da de verste stigningene begynte, svingte stien inn i skogen. Der slynget den seg rundt for avbelaste den verste stigningsgraden. Det var ikke et alternativ for oss. Vi gikk bakken rett opp. Selv om melkesyren piplet ut av de betente porene i legger og lår, var det en kjempe fin opplevelse der vi snilet oss frem.

På vei opp støkte vi en Orrhane på 10 meters avstand. Grunnet problematisk åndedrett, blir det uetisk og ukorrekt å si at praten gikk lett. Men vi tenkte nok begge på det samme, tenkte på uken tidligere da vi jaktet denne fuglen. Vi var da virkelig ikke så nærme den gangen. Den gangen med hagle og "onde" hensikter.

Haglelaus, men ikke motlaus, tråkla vi oss opp terrenget. 40 minutter etter avgang, var vi endelig på toppen. Selv om det blåste friskt 1110 meter over havet, fant vi ly bak ei bu. Her tømte vi innpå kakao og koste oss før vi vendte nesen nedover og hjem igjen.

En kjempe fin helg med med flott norsk natur.