Avvik i hverdagen (telting på Totenåsen)

I lengre tid har Rebecca og jeg fantasert om å komme oss ut i villmarken. Oppleve den på nært hold. Telte midt i skauen. Der grantrærne stenger solen ute, mosen omsluker bakken, gamle krokene furutrær knirker i vinden, disi vann, ville kråker og maur. Et aller så lite avvik i hverdagen.

Det var kanskje en ting som ikke var 100% timet. Selv om dette var den eneste helgen vi begge hadde mulighet til å gjøre noe sammen på lang tid, kunne ikke jeg sno meg unna det faktum at Chelsea spilte champions league finale mot Bayern Munchen. Jeg ble på veien opp til Totenåsens absolutte villmark (minus den gode mobildekninga), sms terrorisert med ord som pudding, piska etc etc. Selv om telting fristet mer enn fotball, var jeg allikevel überopptatt av at denne turen skulle bli fryktelig macho, vi skulle leve i all enkelhet. Skulle jeg være så heldig å dra på meg dobbeltsidig lungebetennelse med tub på toppen, ville det være suverent.

All tvil til side, med basiske overlevelsesevner, stopper eventuelle sammenligninger med Bear Grylls og Lars Monsen brått som kvæks i bilruta. Vi skulle ikke leve av naturen, vil skulle ikke leve i den totale, absurde isolasjon. Vi skulle ha med oss bil, oppfyringsved, primus, oppblåsbar filleunderlag og kjølebag fylt med diverse godsaker. Rebecca hadde nemlig lest at man måtte ha et minimum inntak på 6000 kalorier per dag skulle man overleve ekstreme forhold hvor kroppen var utsatt for umenneskelige påkjennelser. 

Vel fremme hadde vi hver våres bekymring. Teltet var en ting. Skulle vi få opp teltet som var av monster størrelse? Bare oss to? JE og et urbant kvinnfolk med ei rar dialekt? Sist gang hadde vi vært 4 mann og brukt godt over en halvtime. Da jeg fortalte henne dette, var hun lettere distrahert, kikket bekymret rundt seg, så jeg spurte; "HVA"??! "Ædde bjørn og ulv her"? "NEI"! Okei. Litt beroliget snudde hun seg mot meg med et blikk hard som en testikkel og forklarte, "jeg skulle ha en ting klart for meg; Du trenger bare ett stykk Askildsen for å sette opp et telt"!! Jeg måtte le, men måtte pent tørke bort gliset da teltet, vips, 25 minutt senere stod oppe i all sin prakt.

Etter å ha fyrt opp pølser, grillet bålet og blundet en god time, stod vi opp og monterte stengene. Vi skulle gå opp til et vann som het Mørksjøen. Jeg hadde tatt flere pene røyer og ørreter der mange år tidligere og tenkte det ville være en fin avslutning før solen gikk ned og himmelen ble mørkere. Vi tuslet derfor opp til det lille vannet og kastet duppene uti, vel, jeg kastet duppen uti, Rebecca var litt i trærne også. Men hun blir flinkere for hver gang vi er å fisker nå, et ordentlig naturtalent. Dessverre var det ikke noe særlig fisk å få, men utflukten var god der vi satt på brygga og dinglet med beina og koste oss.

Tilbake i teltet ved Hersjøen, fyrte vi opp bålet igjen. Grillet koteletter og så på den fine kveldshimmelen. Vi fisket litt her også, før kvelden ble til natt og vi gikk inn og la oss i soveposene våre. Det var ikke mer enn 3 grader og så fort det begynte å regne, ble det både kaldt og fuktig. Selv om seieren i champions league finalen varmet, kunne den bare varme meg, og bare bitte litt. Da regnet tiltok på natten ble det virkelig fuktig.

Midt på natten våknet vi derfor begge to. Vi bestemte oss for å sette oss i bilen og kjøre rundt på åsen safaristyle og for å få tilbake varmen i kroppen. Det er ikke få ganger jeg har, ved tidligere anledninger, sett dyr på veien midt på natten og håpte derfor vi kanskje kunne være så heldige å få oppleve det igjen. Og vi trengte ikke kjøre langt før Rebecca hylte ut; "ELG"!! Dyret hun så lenge hadde ønsket å se. Og der stod den. Ei doger elgku, bare 20 meter fra oss. Vi ble både varme og i ekstase, og fortsatte derfor å kjøre rundt mer fokusert enn på lenge. Resten av turen fikk vi sett både røy, hare, og hvis vi legger godviljen til; en tiur i vill flukt. 

Da morgenen nærmet seg, regnet hadde holdt opp og gradene steg i takt med solen, var det godt å sette seg utenfor teltet igjen og fyre bål. Vi laget kakao og ble sittende og skue utover Hersjøen. Da alle inntrykkene fra nattens safari var sugd opp i en ørliten skogsrus, pakket vi sammen og kjørte til Sandungen. Dette vannet huser stor ørret og her har jeg mistet både en og to pilkestikker i et dovent, ukonsentrert øyeblikk. 

Etter en liten gåtur lå Sandungen for våres føtter i all sin prakt. Det var ikke bare jeg som fikk hakeslepp da vi entret sivkanten. Den ellers så sindige sørlendingen mistet munn og mæle og ble bare stående og peke. Det var vak over alt. Enkelte ganger hoppet ørreten også. Her var det bare å håve inn Mr. Salmo Trutta. Duppen hadde ikke før klasket i vannet så begynte den å gå sidelengs. Spenningen var til å ta og føle på. Siden det var duppen min var det jeg som skulle ta den. Jeg ventet til duppen gikk under, sveivet inn slakken og dro til så fort duppen forsvant. Jadda, fisken satt på, men istedenfor ørret, kom det opp en liten åbor av vannet. Allikevel, en god start.

Fisket fortsatte, og før vi visste ordet av det begynte duppen og bevege seg på ny. Da tiden var inne tok Rebecca tilslaget. Fast fisk. Dessverre kjørte fisken seg fast under en rot, og borte var den. Men det tok ikke lange tiden før hun hadde fisk igjen. Denne gangen var den med inn, men bare nesten, rett før landing vinket den farvel og borte var den. Den ellers så sindige sørlendingen var ikke lenger den ellers så sindige sørlendingen. Hun hadde blitt til en aggressiv duppefisker, med ett mål for øye, fisk!

Dessverre ble det ikke noe mer fisk. Den trekte utover, sluttet å vake, kjente vibrasjonene fra vannkanten der Rebecca stod og hoppet, jeg vet ærligtalt ikke, ingen gode svar. Vi prøvde spinnere og sluker, men til ingen nytte. Det ble med den ene åboren.

På vei hjem til Oslo oppsummerte vi turen. Vi kunne konkludere med at det var bra vi ikke hadde gått for versjonen spise det vi høster. Kjølebagen var høst nok. Opplevelsene på turen hadde vært mange og berikende, mange nye erfaringer. Neste gang vi skulle telte, skulle det være i varmere vær og helst når det ikke regnet. En ordentlig godtur som gav mersmak uten sidestykke.