Skogsfugljakt volum 2

Med tåke fra morgenen av var det en trolsk stemning i det vi gikk inn i terrenget. Etterhvert stod solen opp, tåken lettet i takt med fuglen og vi hadde en fantastisk dag. Vi støkte 11, men kom dessverre ikke helt inn på skuddhold da en litt urutinert energisk hund løp i forveien og jaget dem opp. Med litt mer trening og erfaring hos Bolt, ville en fantastisk dag blitt til en helt perfekt dag i skogen.

Skogsfugljakt

Turen til Toten var satt av til bil og jakt. "Milslukærn" vår skulle få sin årlige sørviss, inni som utenpå. Den skulle få ny smøring, filter og en skvætt mæ 10w40, olje altså.

Vi tømte bilen for eksklusivt, oppsamlet rot og møkk gjennom et langt år med jakt- og fisketurer med mer. Vi støvsugde bilen ned til minste fiber, vasket og shinet dæsh og indre møblemang. På yttersiden gnikket vi til rustflekkene hai-laita den trofaste kassa på 4 hjul. Og når vi attpåtil skiftet den alt for svarte oljen som en gang hadde vært lys, ja da var milslukærn på ny klar til å bringe oss til stedene vi måtte ønske.

Så må jeg legge til i det vi skifter olje, måtte jeg jo ha det litt gøy, særlig når Rebecca og mor mi satt inne og pimpa til spanske safter. Ute var det kaldt og vått, og med den provosoriske smøregrava vi hadde mekka sammen, kunne jeg ikke dy meg. Jeg løp inn til de småbrisne sangaria konsumerne og skrek ut; "PAPPA LIGGER UNDER BILEN....og skifter olje". Før siste del av setningen, hadde Rebecca allerede rukket å hoppe oppunder taket der panikken satte inn med umiddelbar effekt.

Heldigvis gikk oljeskiftet smertefritt, og i dét mørket rumla over oss, kunne jeg og Becca begynne å planlegge morgendagens jakt.

Klokken 6.30 stod vi klare på Totenåsen. Vi hadde ladd haglene for storfugl, orrfugl og hare. Hvis en rev skulle komme diltende inn på skuddhold, skulle ikke den føle seg alt for trygg heller. Dette var egentlig en spesiell dag for oss begge. Dette var den første jakten Rebecca skulle begi seg ut på, og personlig hadde jeg aldri jaktet med en så sexy jeger før. Forhåpentligvis skulle hun få muligheten til å skyte inn den nye Lanber haglen hun fikk av undertegnede på sin 29 års dag.

Vi kunne ikke fått mer perfekte forhold. Det var overskyet, tungt vær med litte granne duskregn. Å det skulle ikke ta lange tiden før den første fuglen fløy opp foran oss. Bare 3 minutter etter lysningen hadde gjort sitt inntog, og forholdene for jakt var tilstrekkelig, flaksa en orrhane opp bare 25 meter foran oss. Siden morgensøvnen fremdeles tynget oss, ble ingen skudd avfyrt, men hadde vi ikke vært så passive, kunne nok den første salva sust, høyst trolig, forbi den forskremte hanen.

Etter den første skuddsjansen var vi våkne, og 100 meter lenger borte hoppa det opp to fugl til. En tiur og en ufo. Dessverre var det trær i veien, så skuddene ble holdt igjen denne gangen også. Men for en pang start uten pang.

Siden vi gikk i forholdsvis ukjent terreng, studerte vi kart nøye og la "slagplaner" ettersom vi beveget oss gjennom skog og myr. Mens vi satt å dytta nedpå ei kakuskive med en påfølgende varm kakaotår, tok vi oss tida til å prøve den nye investeringen; revelokkeren. En fløyte som skal imitere muselyder og harer i stress. Jeg gikk for det siste. I det jeg skvisa ut noen paniske lyder, klikka det for en beagle i nærliggende hytte. Fløytekonserten vår resulterte i ukontrollert bjeffing, støveren hadde gått inn i akutt los. Vi bestemte oss for å forlate åstedet da vi ikke ville være årsaken til en oppstemt jeger uten grunn.

Mens vi forsøkte å vinne høyde. Trakk vi i rask gange oppover tykk skog. Dette gjorde Rebecca lettere nervøs. Hun har i overkant stor respekt for elgen og andre ville dyr. Å i et vindu av objektiv ransakelse, kan jeg vel forstå frykten enkelte føler ved å gå gjennom tykk skog som stenger lyset ute, uvitende av hva som venter bak neste tre, stein eller topp. Det nyttet ikke for meg å trøste med at dyrene er mer redd deg enn andre veien rundt. Det var i følge Becca ikke sant, og var derfor uinteressant i så måte å gi den lille fordel å gå halsende med ladd hagle. Det falt for døve ører og veien opp mot toppen hørte jeg bare; "ælgbæsj, ælgbæsj, herregud så mye ælgbæsj". Jeg fikk ikke med meg en eneste lort. Der jeg var opptatt av det som foregikk foran meg, var Rebecca mest opptatt av det som hadde vært.

Når det er sagt skal man ha respekt for skogens konge. Oppe på myra kunne vi se et lite tre som hadde blitt knekt ned til bakken og brukt som bryne på geviret. Men en liten forvokst sau skal ikke ødelegge en god tur i skogen, sjansen for å støte på mannevond elg er minimal. Nyt turen til det fulle.

Godt oppe på toppen, fikk vi jaget ut ei røy på myra. Denne skjøt jeg etter. Jeg så ei fjær falle, den så tung ut der den fløy videre over kammen litt lenger fremme. Jeg var sikker på at ei av de mange haglene hadde truffet. Vi lette ei god stund, men klarte ikke finne den. Høyst trolig hadde det vært ren og skjær ønsketenkning. Jeg hadde trolig bommet. Men det faktum at vi hadde kommet så nære at sjansen var lagt til rette, var gledelig nok. For en opplevelse.

Mens vi jobbet oss systematisk gjennom terrenget, støkte vi opp flere fugl. Til sammen så vi 9 fugl. Alle fugler var representert, minus orrhøna. Dessverre ble det ingen fugl på oss idag. Men vi hadde gjort oss bedre kjent i området, hvor vi burde gå, når konsentrasjonen burde være 100%, og jeg tror, bare tror at Rebecca følte seg litt mer trygg på slutten av jaktdagen.

Vi hadde en utrolig fin dag sammen. Fantastisk og gå rundt i god norsk natur med sin kjære, dele opplevelsene sammen. Skue utover åsen, utover områder der det kanskje, bare kanskje sitter en tiur eller to og venter. 

Den så en gang urbane Kristiansand jenta med lattén i hånden, asfalt under penskoa, forvandlet til en jeger med hagle og mose under fjellskoa. Dette, i skrivende stund, sittende i Oslo. "Det beste av to verdener" (sitat: Rebecca A.).

Bildet under:
Øverst til venstre; Orrhane. Øverst til høyre; Orrhøne.
Nederst til venstre; Tiur. Nederst til høyre; Røy.

Bildet under:

Til venstre; Rød rev. Til høyre; Hare uten særlig høy stressfaktor.

Gaustatoppen

Endelig en ny topptur. Vi hadde snakket om Gaustatoppen lenge, faktisk helt siden februar. Etter opptil flere år benka på skolen, kunne vi i tospann, med hver vår kalkis, regne ut at dét var over et halvt år med prat. Nå var dagen altså kommet, nok snikk, nok snakk. Nå skulle vi opp og nyte første dag av høsten. Årstiden med den friske luften. Tiden med sviktende sollys og klorofyll. Tiden der pigmentene i bladene bryter lyset i ulike sjatteringer av gult og rødt, selve symbolet på høsten, det flotte fargespillet.

Klokken 6.30 hoppet vi opp av sengen, satte oss i bilen og peila inn Rjukan. Litt trøtte, men med ekstra giv, var det med stor optimisme vi og milslukærn rullet av gårde. Det var knallvær i Oslo, blå himmel og en lav høstsol, dette måtte bare bli bra.

Da vi endelig kom frem til foten av Gaustatoppen, fikk vi se en tykk sky av en tåkeklatt som ruget toppen. Det var ikke råd å se noe som helst, men oppi der skulle vi altså. 

Vi hadde hatt et lite håp at tåken skulle lette i det vi svingte opp ved skiltet Gaustatoppen, men da vi endelig kom opp til parkeringsplassen, 1073 meter over havet, kunne vi konstatere at den lå der fremdeles som en bomullsdott på ei støkkin blodåre. Her var det bare å traske i vei, og håpe i det lengste at sikten ville være betraktelig bedre i det vi nådde toppen vi hadde snakket om så lenge.

Målrettet som aldri før startet vi den tunge veien oppover. Vi hadde byttet god helse mot strandliv og pulserende vin siste delen av sommeren, noe vi begge fikk svi for første del av løypen. Det var et jevnt sug som møtte oss. Ingen utpregede, krevende bakker, men en jevn stigning. Det tok litt tid før vi kom over den første kneiken. Lungene surkla og melkesyra pipla ut av de sure bena. Det var et steinete underlag som krevde nøyaktig planlegging av neste steg. Konsentrasjonen måtte vedlikeholdes ellers var det lett å falle, noe enkelte fikk smertelig erfare. 

Siden 85 % av turen er på store steiner, er det viktig å ha gode sko med sterk såle. Selve fjellet har blitt "gnagd" på i millioner av år, noe som har resultert i et alvorlig tilfelle av erosjonert flass. Men de gangene vi kunne strekke dobbelthaken, var det god utsikt å se, det gav oss en god tilfredsstillelse av å være i fjellet.

I det vi for alvor begynte å "spise" høydemetere, begynte Rebecca å spise lefser. Hun stappa innpå ei tjukklefse for hver tiende høydemeter. Hun trengte karbohydrater der hun feis oppover. For lenger oppe møtte vi både tåke og vind, motvind sådan. Det ble faktisk så ille at vi (Rebecca) vurderte å vende nesen ned igjen. Da vi støtte på et kors midtveis, ble vi begge i tvil. Men galgehumor har vi plenti av, og da vi møtte Jan Teigen oppi fjellheimen, optimisten selv, fikk vi et nytt boost! Det var ikke Teigen altså, alt på sitt rette, men han smilte fra det ene øret til det andre og forsikret oss at solen var der oppe på toppen, rett i overkant av tåken. Mer skulle ikke til for Becca. Hun trøkte i seg ei ny lefse og spant i vei.

Midtveis, befant vi oss plutselig oppe på et platå, en transportetappe. Det var ti minutt med godt og flatt underlag. Selv om det blåste friskt, 15-20 sekund meter, gikk det greit. Da var det verre med tåken. Utsikten var laber. Da vi startet siste etappe mot toppen, var steinene blitt glatte av det fuktige været. Siste etappe ble hardere enn den første, men det var på langt nær avskrekkende. 

Selv om vinden og tåken gjorde ferden oppover til tider vanskelig, var turstien godt merket. Der stien svingte, hadde de gått bananas med malekosten. Det var så mange T´er at man kunne tro turistforeningen hadde malermestere med tvangstanker. Dog, bedre enn alternativet. Gå seg bort i fjellet har man ikke lyst til å oppleve.

Gode to timer senere med rolig gange, stod vi endelig på toppen. Her kan du se 1/6 av Norge, noe turistforeningen skryter stolt av. Dessverre er Gaustatoppen også en magnet for dårlig vær. Det var ikke noen unntak idag. Vi var heldige som kunne se 1/6 av skotuppen vår. Anywho, tåke eller ei, vi var på toppen. Én topp er ved tårnet som rager 50 meter opp i den tynne luften, en annen topp ligger noen minutter lenger borte. Det er den høyeste, og rager fine 1883 meter over havet. 

Etter å ha posert velvillig med flott norsk natur i "bakgrunnen", gikk vi ned til turisthytten. Heldigvis for de ansatte her, går det en bane opp til toppen. En bane for de med dårlige bein og kondis. Det varmet godt å komme inn i turisthytten, Gaustahytta. Her fikk vi kjøpt vafler og andre oppkvikkere for en sliten turgjenger. Vaflene var gode, og et langt mørkt hår i baksten gjorde ingen ting der vi forsøkte å hente oss inn igjen.

På vei ned til bilen møtte vi mange blide, men slitne folk. Noen kledd for vind og kulde, andre med 60 talls shorts med innsydd split i lårregion (brr). Mannen med viking blod, høyst trolig, var så og si lilla på bakside og fremside av lår og legger. En av fjellvettreglene sier vel noe om å kle seg riktig, men det er vel en definisjons sak som alt annet. Han var, i likhet med de fleste andre, på hils og det var koselig å tusle ned igjen, vel vitende at man hadde besteget toppen vi hadde snakket om så lenge. Det var i tillegg koselig å kunne bidra med noen motiverende ord til de som var i ferd med å gi opp i tåkehavet; "Kom igjen, 5 minutter igjen til toppen. Hårete, varme vafler venter". Det gikk ikke lenge før de var på beina igjen og på vei oppover siste stigning. 

Vi møtte også en god kamerat av oss på veien ned. Han hadde tatt med seg fuglehunden, Bolt. De hadde reist opp fra Tjøme og hadde, i likhet med de fleste, håpet å se store deler av Norge. Det var lenge siden vi hadde sett hverandre, og var forholdsvis spesielt å møtes her. Vi slo av en lett prat før vi tuslet videre i hver vår retning.

Lenger nede i fjellsiden, begynte været og lette. Vi stod cirka 1600 meter over havet, noe som gav oss god utsikt. Og for en sikt. Vi kunne jo bare fantasere hvor fint det ville vært og ha full utsikt på toppen. Et godt tips er å ringe turistforeningen å sjekke værforholdene før man reiser. Alternativt Gaustahytta i sesong (31. mars til ut september, men med sporadiske stengninger i sesong).

Etter halvannen time ned igjen, var det godt og ta en pust i bakken. Selv om vi hadde gått glipp av selve utsikten, hadde det vært en fin tur. Ikke alt for bratte stigninger, men en jevn stigning med mye stein. Langs turstien hadde de satt opp flere faktaopplysninger som var av interessant lesning. Alt i alt en kjempefin topptur.

Vi valgte å gå den "korte" veien, ifra Stavsro. Du kan gå den litt lengre veien fra Selstadli også. Denne tar visst nok en time eller to lenger. Smak og behag. Denne dagen sa vi oss fornøyd med at vi hadde valgt den korte turen. Becca var i alle fall fornøyd med valget der hun fant seg en benk nede ved parkeringsplassen.

Gaustatoppen:

Hvis man har langt å reise, kan man overnatte ved Gaustatoppen.

www.gaustatoppen.no

Tlf: +47 45 48 51 51

www.visitrjukan.com

Tlf. +47 35 08 05 50

Gaustabanen:

Her kan du booke deg inn på banen som bringer deg til toppen.

www.gaustabanen.no

Tlf. +47 45 50 22 22

www.visitrjukan.com

Tlf. +47 35 08 05 50

Gaustahytta;

Tlf. +47 35 09 41 50

Barcelona 2012

For henholdsvis 5 og 6 gang på under ett år, pakket vi koffert og pass. Denne gangen skulle vi til byen til Rebecca. Byen hun forelsket seg i for mange år siden, Barcelona. Hun hadde vært der 7 ganger tidligere og kjenner byen godt. Jeg følte meg som en real charterturist med egen, personlig guide der vi suste i vei.

Barcelona er en by som kan tilby alt, uansett hvilken type ferie du er ute etter. Det er en sprudlende uteliv, slående fin arkitektur, yrer av butikker og du kan spise nydelig mat på hvert eneste hjørne (anbefaler restuarant Thai Garden, autentisk thai mat som kan spises på lave bord til en rimelig penge). Det er mange sandstreder som strekker seg langt bortover Barcelonakysten. Alt fra nudiststrender (jeeeij), "partystrender" til å kunne sette seg 30 min på tog til mer private rolige strender. Her kan Stiges absolutt anbefales.

På forhånd hadde vi leid oss inn på luksusleilighet. Siden vi har hatt så stor suksess med dette de siste gangene vi har reist, tenkte vi at dette måtte være veien å gå denne gangen også. Etter en liten mellomlanding i München, og biltur med en eksentrisk taxisjåfør, stod vi utenfor leiligheten i det klokken rundet nytt døgn. Barcelona hadde akkurat tapt Supercupen mot erkerival Real Madrid. Vi hadde lærte noen spanske gloser av sjåføren, men vi var vel fremme. Og leiligheten var nydelig. Leiligheten lå i Villa Olympica, 5 minutt gange fra stranden (www.barcelonappartments.com).

Etter en god natt søvn, våknet vi til en grå dag. Det regnet, strandliv var uaktuelt, idag skulle vi oppleve kultur og arkitektur. Men først tok vi oss en tur innom Imax mens det regnet som verst. Vi skulle se Dinosaurs Alive. Vi gledet oss stort. Med 70 talls briller satt vi og kavet i luften foran oss da trailerne rullet over skjermen. Forhistoriske sjødyr svømte og hoppet  rundt omkring i "rommet", forventningene var skyhøye til dokumentaren vi skulle se. Men for en skuff!! Det var tre dårlig koordinerte dinosaure som valset rundt i 3 minutter, resten av tiden var fylt med arkeologi og snakk...på spansk. Value for money, nope! No lo entiendo.

Når vi endelig fikk se dagslys igjen. Satte vi oss på en koselig café. Spiste vin og drakk spansk mat før vi tuslet de trange gatene i Barcelona. Vi brukte hele ettermiddagen og kvelden på å gå rundt å se på arkitektur og hva byen hadde å by på. Jeg kunne allerede etter første kvelden se hvorfor Rebecca liker byen så godt. Og byen ble bare bedre etter ei mugge sangaria. Ord kan ikke beskrive Barcelona, byen må oppleves. En deilig kveld, vel vitende at hjemme er det høst, mens her henger sommeren fremdeles godt igjen.

Barri Gotic

Barri Gotic

Mercat de Sant Josep de la Boqueria

                                             Hva man kan støte på

 
På dag nummer to, skinte solen. Temperaturen la seg stabilt på over 30. Det var bare å dra på seg bikini og annet badetøy. Vi skulle på stranden, familiestranden sådan.

Stranden i Villa Olympic

Etter å ha ligget å sleika sol og dyppet stortåa hele dagen, tok vi turen opp i byen. Vi skulle spise ute. Det var en fin kveld, noe vi er nødt til å si oss fornøyde med. I taxien på vei bort, satt senioritta Becca i fremsete, på en viss tid der snudde hun seg i en rask bevegelse,  så fort at hestehalen hennes pisket sjåføren over øynene. Med påfølgende svingjusteringer begynte alle sammen og le. Alt var i skjønneste orden.

Dag tre brukte vi på bussen. Jepp. Turistbuss. Fantastisk fin måte og se byen på. Vi kunne hoppe av hvor som helst og bli med neste buss når det var ønskelig. Med strålende sol og vind i håret, tatt rett ut fra en romantisk film, suste vi gjennom Barcelonas gater i stor turiststil. Vi knipset av motiver og fniste hver gang en hatt flagret forbi  fra en uoppmerksom medturist.

                                Casa Batllo

                                Fontene montjuic

                                La sagrada de familia

                                Park Guelle

På kvelden laget vi oss en fantastisk middag "hjemme". Det er masse matmarked (den støtste er vel

Mercat de Sant Josep de la Boqueria), det er bare å fråtse i råvarer. En av de største årsakene til at vi har begynt å leie oss inn i leiligheter. Her kan vi teste maten inne som ute.

Dag 4, avreise dag. Siden vi skulle reise hjem til Norge på kvelden, og vi hadde sett mye av byen og hva den hadde å by på, fristet stranden den siste tiden vi hadde til rådighet. Vår aller siste sommerdag i år. And it was gooood :)