Etter å ha blitt "støffa" med henholdvis julekaker og feite ribbestykker bada i fett, var det med tunghet, men letthet og booke seg vekk fra mathelvete hvor veien til sofakræsj med påfølgende sittesår var overhengende. Vi måtte vekk. Vi måtte pleie rastløshet med, ironisk nok, fred og ro. Og hva da ikke bedre enn en skikkelig todagers med ski og sol. For første gang denne julen var det spådd et fantastisk vær. Da en "sweet deal" dukket opp på PC skjermen var saken ribbe og turen Gautefall bestilt.
Gautefall i Telemark ligger ikke langt unna Drangedal og veien fra Oslo til vinterstedet ble unnagjort på rett i overkant av 3 timer. Vi tok av ved Porsgrunn, men kunne også svingt innover i landet fra Holmestrand og Kragerø. Alle veiene tar omtrent like lang tid å kjøre, men siden veiene innover i landet er litte granne "kronglete" visse plasser, og særlig når det er super glatt, valgte vi å kjøre E18 ned til byen med den flotte porselen fabrikken før vi snilet oss inn- og oppover til Gautefall.
Vel fremme var det bare å kaste på seg skiene. Første turen for året. Vi fikk testet smørekité vi fikk til jul, og skiene var upåklagelige. Det var både feste og gli, og med det ekstra spekklaget som hadde lagt seg på innsiden og utsiden, trykket vi godt ned i skisporet og klarte fint å kose oss der vi staket oss frem i de perfekte, preppa skiløypene.
Da vi etter ei god stund, veldig god stund altså, hadde jobbet oss opp 200 høydemeter, blåste det frisk på toppen, og med 13 kalde valgte vi derfor å snu da sporene drev igjen i vindkastene. Det var virkelig godt å komme seg ut i naturen igjen. Selv om det var kaldt, merket vi ikke stort av det, for en dag.
Hotellet vi lå på var dessverre ikke helt som ønsket. Det var få gjester og standarden var ikke av den beste. Er du ute etter en comfortferie, kan vi ikke anbefale dette hotellet. Vi forsøkte å slappe av med filmen Avatar som rullet over skjermen på kvelden. Men det nyttet ikke at TV2 sendte filmen i HD da tv´n fra 70 tallet hadde no definition, eller low definition i beste fall. Rommet var kaldt og varmen kom ikke sigende før morgenen etter uansett hvor hardt vi kjørte på de energislukende varmovnene. Det varme vannet drev høyst trolig å gnagde seg gjennom isblokken i røret de første 10 minuttene, for den gjorde ikke sin entré før etter vi hadde blitt såpass vant med den stramme lukta under armhulene og vannet forble et overflødig gode. Når det er sagt, kan jo dette skyldes få gjester og store forberedelser til nyttårshelgen da hotellet skulle være fullbooket. Kanskje var ikke delen av hotellet vi var henvist til blitt prioritert i høy grad. De to andre familiene innkvartert på hotellet lå helt i andre enden av tarmen. Kanskje var vi nærmere dritten?! Kort oppsummert, ikke super fancy hotell, men rent og pent og med nytt sengetøy. Det holder for oss. I tillegg fikk vi restauranten på hotellet for oss selv. Ikke for å skryte, men her med en selvkritisk subjektiv uttalelse; "vi tar æren for at kokken fikk arbeid denne kvelden".
Morgenen etter våknet vi opp til sol med enkelte skyer. Vi kikket ut og så maskinene preparere alpinbakken. Gautefall, et helt fantastisk skianlegg med store muligheter for skitilfredsstillelse. Vi kledde på oss, gikk inn til frokost buféen, bare laget for oss, spiste oss mette før vi tuslet ut i løypene. Her var vi, til vår overraskelse, også helt alene. Solen var på vei opp og turen ble av en helt magisk opplevelse. Vi koste oss masse der eneste lyd var stavene som traff den kalde snøen på vei oppover.
Etter langt over ei mil på ski, kunne vi merke slitasjeskadene og det var godt å sette seg i bilen hjem til Oslo etter en lang dag på skiene.
Til info; hvis kafeterian/mini butikken på alpinanlegget ikke har det du trenger, er nærmeste sentrum med mat og diverse "Treungen".
Hver eneste jul de siste årene jeg kan huske har en tradisjon stått sterkere enn alle de andre. Nemlig ispilking etter gjedden. Komme seg ut i naturen. Pilke og dele historier rundt bålet mens utsettene etter gjedden står og frister de glupske jegerne. Gjedden, godt kamuflert, sylskarpe tenner, eksplosiv der de skyter frem skulle en godbit komme innenfor rekkevidde.
Tidlig lille juleaftenen rullet vi ut av sengen. Ligge lenge når man har fri er bortkastet tid. Klokken 7.30 stod vi klare. Beste tida dét. Dagens reisefølge var meg og Becca, i tillegg til broren min Tommy og søskenbarnet vårt Ole Anders.
Turen idag gikk til et vann lenger enn langt hvor gåturen ned til vannet var i overkant slitsomt, særlig tungt ble det da snøen lå godt opp på låra våre og vinden piska over ansiktet. Snøen lava ned og satte årets nedlagte treningstimer på en alvorlig prøve. Men tradisjonen kan ikke brytes, selv ikke med blodsmak i kjeften og melkesyre piplende ut av tårekanalene. Vi ploget oss frem og hoppa ut på isen kvarteret senere. Vel kalkulert av moder jord, ønsket det lille vannet oss velkommen med 10 centimeter overvann. Det spilte ingen særlig stor rolle for de impregnerte skoene til Rebecca, disse frastøtet isvannet gortex style, mens jeg var dessverre, etter få sekunder, både våt og kald der jeg valset fremover med de gamle, slitte fjellskoa.
Tross isvann, 7 kalde og sporadiske snøstormer, la ikke dette noen demper på dagen. Det tok ikke lange tiden før åboren nappet frisk i mormyskan, godt dandert med tre saftige fluelarver diglende på den lille kroken. Det hadde ikke gått fem minutter engang før Rebecca hadde dratt opp 2 åborer på isen. Kåkky som bare sørlendingen kan være, fikk jeg verbale stikk som ikke egner seg i dette skribleriet. Men det skulle ikke ta lange tiden før den dårlige taperen, enda verre vinneren, fikk gliset ikke bare tørket av, men skylt vekk med isvann da undertegnede lirket opp 4 snasne bæs´es på rappen. Ja, erfaring har litt og si...
Da agnet var sikret, begynte jeg og sette ut gjeddeutsettene. Og det tok ikke lange tiden før nappindikatoren spratt opp på det ene utsettet. Gjedden hadde tatt åboren og treangelen (åboren er død før den blir senket ned med treangelen i ryggen altså!!). Rebecca skulle få den æren i å ta den første gjedden. Hun dro godt i senen, tilslaget satt som det skulle og selv om gjedden ikke gikk nevneverdig før den så lyset, som får den betyr mørke, tok det i kontrast helt av da hodet på gjedden passerte ishullet og fikk øye på det som plutselig ble en vettaskremt sørlending med bløde konsonanter. Senen spant ut av hendene på Becca og drakampen endte i et alvorlig basketak før hun endelig klarte å dra den 3 kilo tunge gjedden opp på isen.
Etter å ha landet ytterligere 2 gjedder fyrte vi opp bålet og brente oss noen "skræv". Kommer du med pølser denne dagen, blir du sparket bort fra bålsirkelen. Her er nemlig dagens rett brødskive med brunost, stekt over bålet, hvilende på en nyspikket kvist med V i tuppen. 3 minutter med full pupp, skal skiven både ryke og brenne. Letter du av skiven fra pinnen, skal den være svart med et fint og gyldent skræv på undersiden. Ved påfølgende konsumering, skal knasing forekomme med et støynivå opp i 125 desibel (C). Impulslydene per tygg skal ligge tett oppunder et hagleskudd. Ikke før denne opptaksprøven er bestått, kan man være 100% del av julens høytidelige tradisjon.
Selv om været var av det mindre gjestfrie, ble det en kjempe fin dag. Vi fikk flere gjedder, åbor og ei flassrøye. Det ble masse fliring ved bålet. Perfekt opplading til juleaftenen dagen etter.
Har du lyst til å se hvordan dette fiskeriet fungerer og se hvordan "skræv" lages, kan du bare trykke her.
Vi våknet søndagsmorgen til strålende sol. Bak den berimete gradestokken kunne vi lese 9 kalde. Det var første søndag i advent og ingenting passet bedre enn en "by"-topptur. Vi smekket på oss det varmeste ullundertøyet tilgjengelig (om ikke investeringen til 1800 smækkers i Brynje ullundertøy funket, funket ikke no). Vi tredde nedpå en tykk genser, jakke og bukse. Pakket oss inn i lue, skjerf og votter, klare til å bekjempe isfronten som smøg seg inn i nesekanaler, kilte bihulene innsaid-aut, noe som repliserte i åpne tårekanaler. Mysulfene famlet seg nå i retning Asker og Vardåsen.
Toppen Vardåsen ligger ca 350 m.o.h. Du kan selv velge flere løyper til toppen, men vi valgte å starte fra Gullhella togstasjon. Vi valgte å kjøre milslukærn og pashjker istedenfor kollektiv togstopp. Vil du ha en mer røffere utgave av turen, kan du gå opp fra Heggedalssiden.
Det tok ikke mange minuttmetærne i bratt stigning før vi kjente formen ikke var helt til stede. Ikke annet å vente da helga hadde blitt brukt på profesjonell sofaslentring og attpåtil konsumert kilosvis med hjemmelaga karamellår og brente mandlår... Gudd å gådt!
Turen var 2,4 km hver vei fordelt på ca 270 høydemeter.
Turen opp var av det forholdsvis enkle slaget, bortsett fra enkelte steder der isen lå blank og glatt som rekordisen i Herenveen. Men to kreative sjeler fant fort nye stier og veier. Vel, det var etter en viss person, ikke mæ, men totningen tok en 360 graders, men med en ren og skjær katterefleks unngikk en stygg konfrontasjon med glatta.
Etter å gått ca 1,4 km kom vi til et fint utsiktspunkt. Her kunne du se indre deler av Oslo fjorden. Hovedstaden Oslo så ut som en stille, fredfull by. Du kunne se milevis sørover og østover.
For å komme til Vardåsen måtte du gå 1 km videre. Man kunne fint ha sagt seg fornøyd med dette utsiktspunktet, men det ville ikke vært en topp, og det er topper vi samler på her. Det kan være litt vanskelig å finne frem. Det går flere stier og den blå merkingen på trær og steiner er forholdsvis slitt. Her trenger noen å ta med seg malingsbøtta og en kvikk lunsj. Et godt tips, bikker du nedover igjen, da må du snu og se opp mot venstre.
På selve toppen, Vardåsen, er det litt trær, men stiller du deg riktig får du en nydelig utsikt over Oslo og fjord.
Turparet som vi er, var kakaoen med, samt de brente mandlene og karamellene. Vi tok en deilig og kald pause lenger ned i lia i solnedgangen på vei tilbake. Der æ klaget over kulda, klaget Andrè over at jeg klaget over kulda. Sirkel-klaging som totningen kalte det.
Et nydelig lys der solen svinner hen bak åsen. Og enda finere er det å se den fra naturen og ikke inne i storbyen med leven og lys. Perfekt søndagstur med perfekt selskap :)
