Både Yr og Storm hadde vært særdeles enige den siste tiden. Varmen lå trykkende på oss alle som hånd i polvott. Tropenetter ble registrert flere steder i landet og VG kunne rapportere solrike historier med fantasifulle klisjeer som "Casa del Norge". Det var ferie og årets andre utenlandsreise stod for tur. Denne gangen skulle vi kombinere sol med historie og kulturelle opplevelser, vi skulle til deler av tidligere Jugoslavia.
Vårt fly tok beine vegen til Dubrovnik, Kroatia. Der hadde stefar til Rebecca, Zlatko, arrangert en biltur fra flyplassen til Mostar i Bosnia. Vi kjente ikke mannen som skulle kjøre oss, men hadde stor tro på at han skulle bringe oss trygt frem, en biltur på ca 2,5 timer fra Čilipi lufthavn.
Mannen som kjørte oss hadde forholdsvis gode engelsk kunnskaper og hadde en forkjærlighet i biler og gammel musikk. Grensevaktene kjente han godt, veier og snarveier kunne han ut og inn. Han la stadig vekk til diverse historiske beretninger der vi kjørte gjennom vakker natur og små landsbyer. Det var rart å se hus med granatnedslag og kulehull etter krigen som tok slutt for 19 år siden. Kontrastene var store der fjell og daler lå grønne og vakre i bakgrunnen. Langs veiene stod det skilt om minelagte områder. Fjellene var ville. For oss hadde det vært helt naturlige å bestige dem, med melkesyre som eneste utfordring. Her derimot var utfordringene av en langt mer alvorlig grad og tanken på å ha begrensninger utenfor din makt virket frustrerende. En liten tankevekker på de små tingene vi tar for gitt hjemme i Norge. I Norge blir vi oppfordret til å tråkke på stier slik at vegetasjon ikke blir ødelagt. I enkelte fjell rundt Mostar området bør man ikke gå fjellturer, og hvis man allikevel ønsker å gjøre det, er det lurt å holde seg på stiene, gå utenfor betyr at du risikerer å trå på en landmine.
På ettermiddagen var vi endelig fremme og Zlatko stod klar med åpne armer. Vi ble leda ned til "Villa Hum", et familiedrevet lite hotell med en superblid mann med turist-tyskengelsk ordforråd. Han var så blid at han nesten ikke klarte å se ut gjennom de smale igjenknipte øynene. Man ble bare super glad for å se han. Vær morgen, dag, kveld gikk smilet trill rundt. Han hadde et meget fint sted med god standard og kan så absolutt anbefales skulle du reise til Mostar.
20 minutter etter ankomst, var vi på vei ut igjen. Vi skulle besøke familien til Zlatko og vi hadde hørt mye om kokkekunnskapene til Nina, mor til Zlatko. Hun hadde forberedt seg i langt over en måned. Vi skulle ikke gå sultne resten av turen.
Vel fremme ved blokken hun hadde leilighet startet vi å gå opp trappene. 4 etasje virket ikke særlig utfordrende, kanskje for en dame på 71 år, men ikke oss, ikke vi spreke, ikke vi som er aktive og trener....masse! Men neida, blokkene i Bosnia starter med handikap, minus 1 faktisk. Så der vi innstilte oss på 4 etasjer, var sannheten i våres målestokk, - 6 etasjer. Det gikk under tvil greit, men hvordan kan Nina traske opp her hver dag, flere ganger om dagen i en alder av 71?! Det fikk vi fort svaret på da vi så den spreke lille dama hoppe opp trappene på vei til taket for å hente noe krydder fra naboen. Da vi også fikk høre at hun hadde pistollakkert hele leiligheta selv, flyttet vekk tunge møbler og styrt, skjønte vi med engang at dette var en ressurssterk kvinne som ikke lå på latsiden.
Før vi startet festmåltidet kom søstra til Zlatko, Mirna med mannen Igor og to herlige barn. Det ble et festlig lag, både Mirna og Igor hadde bodd lenge i London og praten gikk lett. Når vi endelig ble servert skjønte vi hvorfor Nina var en slik beryktet kokk. For noen smaker. Det overgår alt vi har spist. Vi la på oss tilsammen 10,9 kilo og måtte rulles hjem til Villa Hum senere på kvelden. Men før vi gjorde det, kunne Mirna fortelle at FN jobbet med et prosjekt hvor de skal lage tre forskjellige stier i fjellene. En turiststi som kan benyttes trygt av fotturister, handel osv. Vi får bare håpe at prosjektet får gjennomslag og at den vakre naturen kan brukes trygt av alle som skulle ønske en slik opplevelse.
De påfølgende dager gikk vi rundt i Mostar. Så på den vakre, velkjente bruen Stari most som ble gjenoppbygd etter krigen. Kikket i alle de små butikkene og de store butikkene, prøvde små og store restauranter. De hadde også et stort moderne kjøpesenter i byen, noe som reflekterte litt av klasseskille. Det føltes ut som om det var litt enten eller, men alt hadde sin sjarm. Kirkeklokker og bønner fra de mange moskeene var til tider overdøvende og vi fikk høre hvordan religionen fremtonet seg i de forskjellige områdene i byen.
Vi avsluttet oppholdet i Mostar med å spise en fantastisk middag på vingård kalt Romanca. Denne restauranten lå i utkanten av byen. Her fikk vi spise det vi klarte av fisk og kjøtt og annen mat, fikk masse vin, dessert og betalte den totale sum av 210 Mark (900 NOK) fordelt på 9 personer. Selv om det hadde regnet mye de dagene vi var der, faktisk like mye som resten av året tilsammen OG det var høyst uvanlig at det regnet på denne tiden, kunne vi si oss fornøyd med temperaturen. Istedenfor 45 grader, var det 25 grader, noe som var helt greit. En fin avslutning på vårt opphold i Mostar, Bosnia.
Fulle av mat stod vi opp og kjørte til byen Herceg Novi i Montenegro. Samme sjåfør som hadde kjørt meg og Rebecca stod parat for en ny kjøretur. Turen gikk over fjellene og selv om sjåføren fleipet litt rundt grensepasseringene, var det en alvorlig tone i det vi fikk passene kontrollert. Mellom Bosnia og Montenegro kjørte vi gjennom no mans land. Her var det ingen som bor, et slags pusterom in between. Samme fantes mellom Montenegro og Kroatia. Passeringene gikk som forventet bra og 3 timer senere var vi fremme i den gamle byen som ble grunnlagt for 600 år siden.
Igjen skulle vi bo på et lite familie hotell, hotell Garni. Igjen var det en utrolig service innstilt eldre mann. Han elsket baccalao og vill torsk fra norskekysten. Han hadde hengt opp et norsk flagg og disket opp med svart kaffe som bare nordmenn likte (ifølge han selv) og insisterte på å bære koffertene våre, selv om de var tunge, det var varmt og mange trappetrinn å gå. På dette hotellet skulle vi bo "to rom tett i tett" med Gøril, mor til Rebecca og Zlatko. Det ble ubestridelig hyggelig. Vi drakk vin og øl på balkongen(e). Solte oss på "stranden", eller betongplattingen om du vil, badet og spiste på restauranter.
Vi kunne ha tatt oss noen dagsturer i båt til andre øyer. Besøkt en grotte, men vi lot være og brukte tiden på å slappe av isteden. Stedet hadde ikke stort og by på dessverre. Det var slitt og standarden forholdsvis lav.
Frokostene til Mr. Garni var av den kraftige sorten. Antall retter og mat ville ingen ende ta, og vektpila pekte 5 kilo ekstra etter hver morgen bit. For ekstra fart på sakene, ble frokosten servert med litervis med svart kaffe, og må legges til at alt ble servert personlig, med kona som kokk. Tiden i Montenegro kan egentlig oppsummeres med late dager med mye god mat.
Den siste delen av ferien skulle tilbringes i Dubrovnik i Kroatia. Vi bestilte pirat taxi kvelden før til 30 euro og krysset fingrene for at personen som skulle kjøres oss den times lange turen dagen derpå var både en kyndig og forsiktig bilist. Reglene for beltebruk, lysbruk og diverse varierer veldig og nyere forskning har kanskje ikke helt blitt introdusert for alle kjøreskoler der nede. Er du nærmere enn 50 meter fra et vann skal belte av med fare for drukning, hjelm må ikke brukes da dette er til hinder for sikt, lys bør ikke brukes da bilen kan begynne å brenne. Reglene var tolkbare og der hvor belter var tilgjengelig, brukte vi disse og var rask ute med å si "relax", "no hurry" osv.
Dagen derpå skilte vi våre veier. Ønsket Zlatko og Gøril en videre god ferie og satte oss i bilen som så litt skabbete ut, manglet belter bak og laget en fryktelig skranglelyd da han svingte mot høyre. Selv om førsteinntrykket var av det ymse slaget, ble ikke andre intrykket bedre da mannen som var vår sjåfør hadde luper til brilleglass, tjukke som pitabrød gløttet han skakt bort på oss; "hello"! Tvilen på om vi hadde gjort det rette ble ikke særlig mindre da han på den første meteren på vei til Dubrovnik var millimetere fra å krasje i en bil som kom kjørende fra høyre. Detta lovet bra. Kanskje vi skulle betalt noen Euro ekstra for en mer organisert kjøretur. Idiotiske oss.
Heldigvis viste den nær,- eller langsynte mannen på 60 år og være en forsiktig sjåfør. Han var litt nervøs for den kroatiske grense passasjen, men det gikk fint og etter å ha passert grensen fikk vi historiske innslag, hans syn på krigen og hvordan det har vært å jobbe som lokal radiotekniker gjennom 33 år. Og vips, én time senere var vi fremme i Dubrovnik og Villa Wulf, et hotell med 6 rom, eksklusivt sådan og hakke meg gal pris. Ikke billig, men dyrt. Vi skulle koste på oss litt luksus, men fikk ikke det. Jaja, så så tenkte vi. La oss gå til "Gamle byen", oppleve litt kultur og arkitektur.
Samtidig hadde varmen virkelig lagt sin kjærleik til asfalten. Det ble grisevarmt! Det ble så varmt at speilrefleksen fikk feber og døde hen. Rett før vi entret gamle byen tok den kvelden. Utrolig kjedelig, men vi hadde frisk mot og iphones. Det kostet 100 kr per person og gå opp på muren som lå beskyttende rundt hele byen. Her oppe tuslet vi rundt i 38 grader. Muren var 1940 meter og det tok tid og komme seg rundt. Det var så utrolig mye fint og se, og alt måtte nødvendigvis dokumenteres.
Etter å ha gått 4,1 kilometer til Old city, i tillegg til 2 kilometer på Old city, var det taxi neste. For en 80 kroatiske kuna (95 NOK), kom vi oss kjapt tilbake. Så var det bare å kjøpe en øl og nyte den i skyggen.
Inne på den luksuriøse suiten vår var det dårlig klima anlegg, det ble aldri kaldt. Kjøleskapet som stod i hotellbeskrivelsen var ikke der, bare en minibar uten lagringsplass, dusjen hadde ingen trøkk i stråla og med en "ræmp" lignende overgang i badekaret hvor dusjen var begredelig festa, var det en risikofylt utskylling av shampoo hver gang vi lente oss frem mot veggen hvor standfoten ble plassert på den glatte overgangen. Frokosten var ikke bra, mildt sagt, men det positive var blide folk, god seng, balkong og renslighet. Vi skal ikke klage. Det var bare det at prisen stod virkelig ikke i stil med kvaliteten vi kunne forvente oss. 40 kvadrat til 6500 NOK for 4 netter var not good!
Selv om prisen var høy og fotoapparatet hadde feber og så mørkt, lot vi ikke dette legge en demper på opplevelsen. Dag nummer to i Dubrovnik fant vi oss et hotell i utkanten av Lapad beach hvor vi kunne betale 50 Kune per pers...eller ikke, det var valgfritt, ikke noe kontroll. Så da lå vi der da, og sola på oss en 1 grads forbrenning halve dagen. Av og til ble det en dukkert i et hav som holdt 25 grader. Helt perfekt.
Samme kveld tok vi oss en drink ute, så på solnedgangen før vi satte oss på balkongen i Villa Wullf for å drikke og slappe av. Vi trengte en slik kveld med litt mindre mat for å stabilisere blodtrykk og annet trykk.
Dag nummer 2 i Dubrovnik gikk bort på soling og bading med påfølgende middag på en koselig restaurant ved havet. Rebecca skapte litt rabalder da hun startet en matkrig med 3 hissige veps. De gikk klart av med seieren og etter å veivet og kavet og løpt opp trappene i flukt, hadde vi fått mange og lange blikk og bestemte oss derfor for å ta bordet lenger bak hvor kameratene "brodd" lot oss være i fred.
Dag 3 gikk igjen ut på sol og bading. På kvelden gikk vi oss en 1,5 times tur fra Lapad beach til Babin Kuk. Langs tuppen av øyen lå det fine hotell og fine strender og bade plasser, vi hadde tydeligvis vært på feil sted. Ikke restaurant messig, men bademessig. De lå der som et hemmelig sted, Dubrovniks indre.
Dag 4, sol - check, bading - check. Vi kunne tatt båtturer til andre øyer, sett på en grotte i tillegg til dagsturer til Mostar og Hersec Novi, men der hadde vi jo allerede vært, så da bestemte vi oss på kvellinga å avslutte ferien våres med en ordentlig romantisk middag på toppen av Dubrovnik. Vi tok taubanen, som man finner ovenfor old city, rett opp. Turen var unnagjort på under 2 minutter og kostet 100 Kuna per pers tur retur. Skulle man ønske å kjøre opp, er det vei til det, eventuelt en fin sti man kan snile seg opp. Oppe fra Tvrđava Srđ (Fort Imperial) kunne man se en fantastisk utsikt. Her lå også et museum som fortalte historien fra krigen, i tillegg til en restaurant.
Etter å ha iphone knipset utsikten, satte vi oss på den lille restauranten og tok oss en bedre middag. Vi satt helt på kanten og hadde en fantastisk utsikt. Avslutningsvis på kvelden fikk vi med oss den vakre solnedgangen før vi tok taubanen ned igjen.
Før vi boms i seng, smekka Becca i seg en kaffe, 3 kule is og én drink, nok til å fyre opp en aller så liten rakett på vei hjem til hotellet. Det føltes ut som gaten ble musestille et lite sekund, men det var nok bare i hodene våre. Livet gikk sin vante turistgang og da morgendagen kom, hadde vi kvelden før bestilt en taxi til flyplassen. Da var det bare for oss og møte opp med et smil og vips; 280 Kune senere satt vi og ventet på Norwegian.
Etter en 3 timers flyreise var vi endelig hjemme fra varme Kroatia til like varme Norge :)
Link til
Villa Hum hotell i Mostar
Link til
Hotell Garni i Herceg Novi
