Solnedgang

Med et kjempenyyys var vi våkne. Tett som en uønsket forstoppelse var det minimalt med oksygenopptak på den polleninfiserte allergikern som lå å gispa etter luft og nøs ved siden av meg i sengen. "Had du sadd opp vinduet iden"?! "Dtakk"! "Værse go, dæ ær jo varnt ute...æll var du ironisk nå"?!...

Visst var det varmt. Vi hadde ikke fått utnyttet hetebølgen som hadde ligget over oss som et grytelokk de siste dagene. Men idag skulle vi ta oss en Tjømetur, slappe av i sola, skaffe litt kroppslig grunning til kommende Nicetur, fiske litt og restituere kropp og sjel etter jobb og annet hverdagssysler.

Ved Verdens Ende ute på Tjøme, nærmere sagt Moutmarka, travet vi nedover som to hester klare for slakting. App ro po slakting og verdens ende, det var nesten så vi møtte "vår skaper" da vi på veien ned til sjøen, holdt på å tråkke på en livsfarlig skapning. Klare kilder (Animal Planet), indikerer at vi hadde en aller så lite close encounter med en av verdens giftigste slanger, en Brown Snake. Heldigvis, reddet av to sørlandske falkeøyne, ble det med skrekken og kunne derfor fortsette vår ferd ned til sjøen og den totale rekreasjon.

Her fisket vi solnedgangen ned, fyrte bål og koste oss til gammel dag ble til ny. Her er en noen bilder fra den fine kvelden vår.

    

 

Avvik i hverdagen (telting på Totenåsen)

I lengre tid har Rebecca og jeg fantasert om å komme oss ut i villmarken. Oppleve den på nært hold. Telte midt i skauen. Der grantrærne stenger solen ute, mosen omsluker bakken, gamle krokene furutrær knirker i vinden, disi vann, ville kråker og maur. Et aller så lite avvik i hverdagen.

Det var kanskje en ting som ikke var 100% timet. Selv om dette var den eneste helgen vi begge hadde mulighet til å gjøre noe sammen på lang tid, kunne ikke jeg sno meg unna det faktum at Chelsea spilte champions league finale mot Bayern Munchen. Jeg ble på veien opp til Totenåsens absolutte villmark (minus den gode mobildekninga), sms terrorisert med ord som pudding, piska etc etc. Selv om telting fristet mer enn fotball, var jeg allikevel überopptatt av at denne turen skulle bli fryktelig macho, vi skulle leve i all enkelhet. Skulle jeg være så heldig å dra på meg dobbeltsidig lungebetennelse med tub på toppen, ville det være suverent.

All tvil til side, med basiske overlevelsesevner, stopper eventuelle sammenligninger med Bear Grylls og Lars Monsen brått som kvæks i bilruta. Vi skulle ikke leve av naturen, vil skulle ikke leve i den totale, absurde isolasjon. Vi skulle ha med oss bil, oppfyringsved, primus, oppblåsbar filleunderlag og kjølebag fylt med diverse godsaker. Rebecca hadde nemlig lest at man måtte ha et minimum inntak på 6000 kalorier per dag skulle man overleve ekstreme forhold hvor kroppen var utsatt for umenneskelige påkjennelser. 

Vel fremme hadde vi hver våres bekymring. Teltet var en ting. Skulle vi få opp teltet som var av monster størrelse? Bare oss to? JE og et urbant kvinnfolk med ei rar dialekt? Sist gang hadde vi vært 4 mann og brukt godt over en halvtime. Da jeg fortalte henne dette, var hun lettere distrahert, kikket bekymret rundt seg, så jeg spurte; "HVA"??! "Ædde bjørn og ulv her"? "NEI"! Okei. Litt beroliget snudde hun seg mot meg med et blikk hard som en testikkel og forklarte, "jeg skulle ha en ting klart for meg; Du trenger bare ett stykk Askildsen for å sette opp et telt"!! Jeg måtte le, men måtte pent tørke bort gliset da teltet, vips, 25 minutt senere stod oppe i all sin prakt.

Etter å ha fyrt opp pølser, grillet bålet og blundet en god time, stod vi opp og monterte stengene. Vi skulle gå opp til et vann som het Mørksjøen. Jeg hadde tatt flere pene røyer og ørreter der mange år tidligere og tenkte det ville være en fin avslutning før solen gikk ned og himmelen ble mørkere. Vi tuslet derfor opp til det lille vannet og kastet duppene uti, vel, jeg kastet duppen uti, Rebecca var litt i trærne også. Men hun blir flinkere for hver gang vi er å fisker nå, et ordentlig naturtalent. Dessverre var det ikke noe særlig fisk å få, men utflukten var god der vi satt på brygga og dinglet med beina og koste oss.

Tilbake i teltet ved Hersjøen, fyrte vi opp bålet igjen. Grillet koteletter og så på den fine kveldshimmelen. Vi fisket litt her også, før kvelden ble til natt og vi gikk inn og la oss i soveposene våre. Det var ikke mer enn 3 grader og så fort det begynte å regne, ble det både kaldt og fuktig. Selv om seieren i champions league finalen varmet, kunne den bare varme meg, og bare bitte litt. Da regnet tiltok på natten ble det virkelig fuktig.

Midt på natten våknet vi derfor begge to. Vi bestemte oss for å sette oss i bilen og kjøre rundt på åsen safaristyle og for å få tilbake varmen i kroppen. Det er ikke få ganger jeg har, ved tidligere anledninger, sett dyr på veien midt på natten og håpte derfor vi kanskje kunne være så heldige å få oppleve det igjen. Og vi trengte ikke kjøre langt før Rebecca hylte ut; "ELG"!! Dyret hun så lenge hadde ønsket å se. Og der stod den. Ei doger elgku, bare 20 meter fra oss. Vi ble både varme og i ekstase, og fortsatte derfor å kjøre rundt mer fokusert enn på lenge. Resten av turen fikk vi sett både røy, hare, og hvis vi legger godviljen til; en tiur i vill flukt. 

Da morgenen nærmet seg, regnet hadde holdt opp og gradene steg i takt med solen, var det godt å sette seg utenfor teltet igjen og fyre bål. Vi laget kakao og ble sittende og skue utover Hersjøen. Da alle inntrykkene fra nattens safari var sugd opp i en ørliten skogsrus, pakket vi sammen og kjørte til Sandungen. Dette vannet huser stor ørret og her har jeg mistet både en og to pilkestikker i et dovent, ukonsentrert øyeblikk. 

Etter en liten gåtur lå Sandungen for våres føtter i all sin prakt. Det var ikke bare jeg som fikk hakeslepp da vi entret sivkanten. Den ellers så sindige sørlendingen mistet munn og mæle og ble bare stående og peke. Det var vak over alt. Enkelte ganger hoppet ørreten også. Her var det bare å håve inn Mr. Salmo Trutta. Duppen hadde ikke før klasket i vannet så begynte den å gå sidelengs. Spenningen var til å ta og føle på. Siden det var duppen min var det jeg som skulle ta den. Jeg ventet til duppen gikk under, sveivet inn slakken og dro til så fort duppen forsvant. Jadda, fisken satt på, men istedenfor ørret, kom det opp en liten åbor av vannet. Allikevel, en god start.

Fisket fortsatte, og før vi visste ordet av det begynte duppen og bevege seg på ny. Da tiden var inne tok Rebecca tilslaget. Fast fisk. Dessverre kjørte fisken seg fast under en rot, og borte var den. Men det tok ikke lange tiden før hun hadde fisk igjen. Denne gangen var den med inn, men bare nesten, rett før landing vinket den farvel og borte var den. Den ellers så sindige sørlendingen var ikke lenger den ellers så sindige sørlendingen. Hun hadde blitt til en aggressiv duppefisker, med ett mål for øye, fisk!

Dessverre ble det ikke noe mer fisk. Den trekte utover, sluttet å vake, kjente vibrasjonene fra vannkanten der Rebecca stod og hoppet, jeg vet ærligtalt ikke, ingen gode svar. Vi prøvde spinnere og sluker, men til ingen nytte. Det ble med den ene åboren.

På vei hjem til Oslo oppsummerte vi turen. Vi kunne konkludere med at det var bra vi ikke hadde gått for versjonen spise det vi høster. Kjølebagen var høst nok. Opplevelsene på turen hadde vært mange og berikende, mange nye erfaringer. Neste gang vi skulle telte, skulle det være i varmere vær og helst når det ikke regnet. En ordentlig godtur som gav mersmak uten sidestykke.

Preikestolen

Endelig kom dagen vi hadde ventet på. Forrige helg fikk vi ikke reist da været satte en stopper. Men nå lå alt til rette for en ordentlig topptur. Vi skulle til Preikestolen. Platået ligger så majestetisk til over Lysfjorden, den 4 mil lange tarmen, finpusset av is gjennom flere tusen år. En turistattraksjon som drar langt over 100 000 skuelystne hvert år. Vi var en av dem.

Vi kjørte ned til Kristiansand og overnattet der, før vi klokken 7 mandag morgen satte oss i bilen å kjørte videre nordvestover. Bilturen opp til Preikestolen tok cirka 4 timer fra sørlandsbyen. Det var ei ferje fra Lauvik til Oanes som vi måtte påregne, men det var lett å finne frem hele veien. Jeg hadde en litt vanskelig "GPS" sittende siden av meg til tider, men etter at hun begynte å meddele den, visst nok, ampre sjåføren hvor han skulle svinge av, og det før krysset var passert, gikk bilturen smertefritt mot Preikestolshytta.

Vel fremme studerte vi ikke turiststikartet så nøye før vi spente på oss turskoa og i et friskt rykk, parkerte både tyskere og nordmenn opp den første stigningen. På toppen av den første bakken innså vi fort at kondisjonen ei var parkert. Gjennomvåte av svette, melkesyrespreng i armer og bein, benket vi oss ned etter de første 35 høydemeterne, der ble vi sittende og gispe etter luft. Disponeringsplan av opptrente krefter måtte legges. Vi studerte kartet nøye og fant ut hva vi hadde i vente.

Med litt færre lag med klær, var vi på ny mot toppen. Med voksende optimisme trasket vi oppover. Siden dette var en tur med stor T, tok vi oss tid til å stoppe og nyte utsikten. Og for en utsikt. Det er ikke bare toppen som er målet, det er veien som er målet også. Utrolig natur å gå i. Litt steinete til tider, så godt fottøy var et møsst! I tillegg tror jeg det kan anbefales å ta turen før eller etter høysesong som oss. Det er kjedelig å måtte gå i kø hele tiden, da mister turen litt av sjarmen med tanke på den fantastiske naturen.

Da den tredje stigningen begynte, hadde vi for alvor blitt det vi kan kalle slitne. Vi hadde holdt et jevnt tempo hele veien. Det ble mange lange steg, noe som kunne merkes godt i lår og legger. Selv om svetten rant og krampen "lurte", holdt vi humøret oppe og travet videre mot toppen.

1,5 time senere kunne vi stolte, men redde luske oss ut mot stupet av en loddrett vegg. Som to nybakte foreldre stod vi der nervøse og små kikket over kanten. Selv om solen ikke tittet frem, var utsikten over fjorden og de bratte veggene ned mot sjøen et fantastisk skue. Vi kjente magen omtrent vrenge seg da vi så over kanten på selve Preikestolen, et syn vi ikke glemmer med det første.

Etter å ha spist i et kvarter, begynte vi nedstigningen. Det var kaldt å sitte stille etter å ha tilbakelagt 3,8 kilometer på halvannen time. Det virker som en bedagelig tur, men det var det ikke. Rebecca sine bein var som gelé og knærne mine knirket verre enn en 100 år gammel gyngestol. Turen ned igjen bar nok preg av to slitne "ungdom". Samtalene var spinkle. Blikkene festet på den krevende stien fremfor oss og eneste lydene vi laget var tunge pustelyder og ordet "vann".

Vel nede igjen kunne vi klappe en "høy femmer". Første turen var i boks. Det var utrolig deilig å endelig kunne krysse av for den første attraksjonen. Jeg spurte Rebecca om hun hadde noen tanker om turen. Tilbakemeldingen kom rullende som et jordras blandet med stein og tømmerstokker. "Æ syns vi burde hatt en time pause på toppen"!! Jeg måtte le. Jenta hadde vært så sliten at hun ikke hadde orket å spørre. I tillegg, om jeg ikke husket helt feil, hadde hun, på grunn av kulden, spurt om vi snart skulle ned igjen. Allikevel burde jeg, ifølge henne, skjønt at vi skulle hatt pause lenger der oppe på kanten. Jeg kunne ikke annet enn å flire og tenke på hva hun hadde sagt i bilen litt tidligere; "That´s how I roll`"!

Siden vi var på denne kanten av landet, hadde vi tenkt å finne oss et hotellrom og sove til dagen etter. Så skulle vi ta Kjerag i samme slengen. Vi hadde nemlig hørt at denne turistattraksjonen åpnet i begynnelsen av mai. Men den gang ei. Denne åpnet ikke før i juni. I tillegg kunne vi ikke kjøre over vidda på vei hjem til Oslo. Reinsdyrene hadde visst nok ikke passert veien enda?!?? Så da hadde de ikke åpnet opp for trafikk. Det var et aller så lite slag i ansiktet. Det betydde nemlig at vi måtte kjøre ned til Kristiansand og opp igjen. En lang vei på 57 mil. Men, men. Vi bunkra opp mat, kjeks, sukker og drikke, så drusa vi hjemover. 8 timer ble unnagjort i en smekk og det var utrolig godt å finne senga da vi omsider entrét leiligheten på Grünerløkka.

Dagen etter dro vi opp i Oslomarka. Vi gikk fra Maridalsvannet til Sognsvannet og grillet og koste oss. En produktiv langhelg hvor bein og kropp fikk en ørliten smakebit på alle turene vi skal utrette de kommende år. 

Kristiansand Dyrepark

Jenta med den rare dialekten hadde dratt med seg totningen sin til sitt kjære hjemsted, Kristiansand. Vi var begge over snittet fascinert av dyr, særlig store katter, og hva var da bedre enn å ta en snarvisitt til norges nest mest besøkte turistattraksjon, Kristiansand Dyrepark. 

Her er noen av bildene vi fikk knipset av de store og små dyrene.

Afrika

Tigerens rike

Nordisk villmark

Tropisk avdeling

Det skal sies at ikke alle dyrene vi fotograferte stod på dyrepassernes foringsliste. Krabaten nederst til høyre på siste bildeserie, hadde "forvillet" seg inn i parken hvor han, til manges store glede, løp rundt omkring og poserte. 

Dette var en meget begivenhetsrik dag sent i april. Vi var heldige med både vær og dyr. Alle poserte velvillig og vi fikk tatt masse fine bilder av dyrene. Både Tiger og Gaupe, som er våre favorittdyr, lot seg fange av både speilrefleks og videokamera.

Hvis du vil se en video av alle dyrene og hvordan dagen vår i parken var, så trykk her.