Norgestur 2013

Reisen tok oss over store deler av Finmark, Troms og Nordland. På veien hadde utallige stoppesteder som gav oss mangfoldige opplevelser. Sinnsyke toppturer, naturopplevelser, dyreliv til lands og til vanns, eventyrlig laksefiske og camping vi sent vil glemme.

Torghatten

Øya Torget i Brønnøy kommune huser et fjell med navn Torghatten. Det rager ikke høyere enn 258 meter over havet, men turen opp er fin og utsikten god. Her kan du se ti talls øyer i havgapet og ørner som svever under deg. Det høres litt spesielt ut, men sanne ord.

Vi hadde de siste dagene kjørt Helgelandskysten ned og hadde kommet til den siste attraksjonen vår. Is, vann, grus og stein hadde gnagd seg gjennom fjellet som en hissig husmus i millioner av år. Resultatet var et kjempe hull i fjellet. 160 meter langt, 35 meter høyt, 20 meter bredt.

Vi tok FV54 mot Torget og parkerte på parkeringsplassen foran Torghatten camping. Turen opp gikk på stier og steiner, veldig fint laget til og tar ikke mer enn 15-20 minutter å gå opp. På vei ned i tunnelen er ei lang trapp, så Torghatten er veldig turistvennlig.

Etter å ha kommet seg ut på kanten var utsikten god og vi kunne se masse øyer ligge ute i sjøen, fugler som svevde på luftstrømmene foran oss. Vi kunne høre et fly, eller se et fly, eller var det ei ørn, eller begge deler kanskje. Rebecca, som en bedagelig drøvtygger, stolte ikke på øynene sine. Hun lot heller motorduren bestemme hva som seilte langs veggen et stykke nedenfor oss. Hun knipset og lot seg ikke berøre. Inni seg, erget hun seg over at jeg hadde presset henne til å ta bilde av et fly. Jeg var oppspilt og tenkte, nå har hun tatt bilde av ei ørn…ovenfra. Det er kult! Da jeg spurte Becca om hun ville zoome inn på bilde, var det heller ingen mine å se. "Feiler deg a", spurte jeg syrlig. "Det ædda et fly"! "ØRN"!! "Hæ"? "Har du noen gang sett et fly med fjær, forma som ei ørn....mæ NÆBB"??!! "Har du noen gang hørt ei ørn dure"? Etter ett minutt med diskusjon hadde Becca lagt sammen sansene og tatt til fornuft. "Det æ jo ei ørn". Latteren runget gjennom tunnelen og med fare for steinras, geleidet vi oss selv ut og ned igjen fra fjellet.

En fin avslutning på en fin Norgestur.

Marmorslottet

Veien til Marmorslottet bød på større utfordringer enn selve turen til attraksjonen. Det er nemlig flere veier som leder dit, en asfaltert én og en grus én. Grusveien var sprita opp med humper (vi kjørte over ei bro som ledet inn på en grusvei). I ren James Bond stil, var vi ferdig rista ved ankomst.

Det kommer jo også selvfølgelig an på hvor du kommer fra. Vi kom fra Saltfjellet (nordfra), mens kommer du sørraforr (Mo i Rana feks) er utgangspunktet naturligvis annerledes. Vi hekter med en link som kan gi deg noen beskrivelser, se nederst på siden. Uansett hvilken vei du havner på, er parkeringen ved Fisktjønna et godt utgangspunkt. Og selv om Rebecca var fast bestemt på at vi hadde kjørt oss bort, var utsikten fra veien magisk. Det var som om vi var fanga i et maleri med Svartisen veltende over hver en kant i horisonten.

På veien til Fisktjønna "gård" kan du også se innom andre attraksjoner. Svartisen (avstikker), underjordiske ganger (sidevei) osv.

Gåturen til selve Marmorslottet er lite krevende, stien var til tider gjørmete, og siste nedstigning til attraksjonen forholdsvis bratt. Utøv forsiktighet. Ellers tok turen gjennom skogen snaut 15-20 minutter.

Marmorslottet var et ekstremt spennende sted. Masse jettegryter og stein"utskjæringer" i alle former og fasonger. Det er helt utrolig hva naturen kan gjøre så lenge den får tid til å gjøre det. Den glassklare elven Glomåga er stri på våren, og kan være for stor til at man kan bevege seg ned mot bredden og derav ikke få muligheten til å se "marmorslottet" i all sin prakt. Men ut på sensommeren har man muligheten og turen er absolutt å anbefale skulle man befinne seg i nærheten.

Link til marmorslottet og annen info for Nordland turisme

Hvalsafari Andenes

Fadesen på Island hadde satt sine spor. Vi hadde ventet til siste dag og da dagen var kommet, hadde været satt en stopper. Siden hadde vi vært lystne på revansj. Nå var vi ferdig med gjørmete skogsveier og hadde kommet oss opp på den asfalterte veien igjen. Vi hadde forhåndsbooket både vær og hval og safarien var i boks. Arrogant eller ei, hvalsafari folka garanterer spotting eller ny tur eller pengene tilbake (minus administrative kostnader - 100 kr). Det måtte bli suksess.

Vi parkerte i Hamnegata 1 i Andenes og gikk inn i lokalet. Her ble vi delt inn i grupper. Norsk, engelsk og tysk. Guidene var kyndige og snakket veldig mange språk, polsk, spansk, portugisisk, you name it. Her skulle alle føle seg velkommen og forstått.

Vi ble geleida rundt omkring i lokalene og fikk høre litt om spermhvaler, byttedyr og hva vi kunne forvente oss. Størrelse, levemåte og områder. At det for eksempel bare fantes hann spermhvaler utenfor Norge visste ikke jeg, ei heller de fleste andre entusiaster som trippet rundt i de forskjellige temarom. Hunnene holder nemlig til i varmere farvann. Det er som det var hos meg og Rebecca før vi møttes. Jeg trakk ut i elvene for å fryse, mens hun stakk på studietur til syden. Her lesket hun seg med paraply drinker i skjønn forening med sol og strand. Jeg derimot skvulpet i meg kafferelaterte produkter for å ønske en snev av varme velkommen mens jeg viftet bort igler og mygg.

Da vi var ferdig rundt omkring på museumet, satte vi oss i bilen og kjørte bort til Andenes fyr. Her parkerte vi bilen og gikk ombord i den pensjonerte fiskebåten, som nå var brukt i jakten på hval.

Turen ut tok lang tid, og selv om det var forholdsvis varmt på land, TA MED DEG KLÆÆÆR!! Det er kaldt ute på sjøen.

2-3 timer var vi ute på stedet spermhvalene holdt til. Kapteinen senket en mikrofon nedi og hørte etter klikkelyder. Etterhvert som han lyttet dukket verdens største rovdyr opp. De kan holde pusten i over en time, så det kan ta lang tid, men her hadde vi vært heldige. Hvalen lå ikke mer enn 30-60 meter vekk fra båten. Det var en magisk følelse og se dyret blåse en sky av vann og luft og dårlig ånde skrått opp i været. Og hva annet kan man si når den store sporen gikk himmelhøyt i været, ja nei der var vi enige, steike, det var rått!

Vi fikk se 3 spermhvaler til sammen og kan anbefales på det varmeste. Under er en link til hvalsafarien på Andenes.

Hvalsafari AS Andenes

Husfjell Senja

Verdens fineste utsiktspunkt må utvilsomt være på Husfjell. Det bør iallefall være blant toppen i Norge. Selve turen er ikke av de tyngste, så de aller fleste har muligheten til å få med seg dette en eller annen gang i livet. Høyeste punktet er 635 meter over havet.

Kjør fylkes vei 251 mot Skaland. Et enkelt utgangspunkt er kirken i Berg kommune. Fra parkeringsplassen til kirken går stien strake veien opp. Første stigningen er den mest krevende. Her går du på en sti gjennom buskverk og du har ikke særlig oversikt på hvor du egentlig er i løypa.  Første delen vet du er over når du plutselig befinner deg over tregrensen.

Allerede her begynner utsikten og pirre deg. Det er lett å begynne å knipse allerede nå, og kanskje bør du. Været kan være skiftende. Men er det stabilt, kan du fint vente til du står på toppen. Utsikten blir nemlig bare bedre og bedre, og det som var "wow", blir  til "WOW".

Andre delen suger krefter før det retter seg ut og du går på forholdsvis flate områder. Her er det en del myrer, så godt fottøy kan være lurt.

Siste delen er brattere igjen og mer steinete. Det var her Rebecca begynte å pese som en astmabefengt mosjonist. Som en superhelt la jeg henda på korsryggen hennes og dytta til. Med ett valset hun oppover samtidig som beina mine begynte prosessen gelé dannelse.

Etter noen minutter hadde hun det så komfortabelt at hun begynte hvile mer og mer på meg som nå hadde melkesyra langt ut i tærne. Det var da krampa gjorde sin entré og ting sa stopp. Rebecca hadde fått motivasjonen tilbake, mens viljen var alt jeg hadde igjen.

Som to norske superturister kravlet vi oss opp den siste steinete delen, og da toppen var nådd var medaljen gull. For et skue! 1,5 time i rolig gange var tiden vi brukte opp de 630 høydemeterne. Det var virkelig noe helt spesielt.

Etter å ha kost oss på toppen, tatt masse bilder, begynte vi nedstigningen. Vi tok oss en kopp med "rett i koppen" og betraktet utsikten på vei ned igjen. Vi støtte også på ei fjellrype med 4 kyllinger. De poserte velvillig der de nysgjerrig holdt et halvt øye med oss. Vi fikk tatt mange fine bilder før de med ett var borte. Rett etterpå kom en stor kongeørn seilende. Ørna ble borte i horisonten før vi på ny startet nedstigningen. Vi måtte jo tross alt forsikre oss om at vi ikke hadde stått som to blinker og pekt på matbitene som kravlet rundt føttene våre.  En fantastisk opplevelse på en fantastisk tur.

Turen ned til bilen tok i underkant av en time.