Husfjell Senja

Verdens fineste utsiktspunkt må utvilsomt være på Husfjell. Det bør iallefall være blant toppen i Norge. Selve turen er ikke av de tyngste, så de aller fleste har muligheten til å få med seg dette en eller annen gang i livet. Høyeste punktet er 635 meter over havet.

Kjør fylkes vei 251 mot Skaland. Et enkelt utgangspunkt er kirken i Berg kommune. Fra parkeringsplassen til kirken går stien strake veien opp. Første stigningen er den mest krevende. Her går du på en sti gjennom buskverk og du har ikke særlig oversikt på hvor du egentlig er i løypa.  Første delen vet du er over når du plutselig befinner deg over tregrensen.

Allerede her begynner utsikten og pirre deg. Det er lett å begynne å knipse allerede nå, og kanskje bør du. Været kan være skiftende. Men er det stabilt, kan du fint vente til du står på toppen. Utsikten blir nemlig bare bedre og bedre, og det som var "wow", blir  til "WOW".

Andre delen suger krefter før det retter seg ut og du går på forholdsvis flate områder. Her er det en del myrer, så godt fottøy kan være lurt.

Siste delen er brattere igjen og mer steinete. Det var her Rebecca begynte å pese som en astmabefengt mosjonist. Som en superhelt la jeg henda på korsryggen hennes og dytta til. Med ett valset hun oppover samtidig som beina mine begynte prosessen gelé dannelse.

Etter noen minutter hadde hun det så komfortabelt at hun begynte hvile mer og mer på meg som nå hadde melkesyra langt ut i tærne. Det var da krampa gjorde sin entré og ting sa stopp. Rebecca hadde fått motivasjonen tilbake, mens viljen var alt jeg hadde igjen.

Som to norske superturister kravlet vi oss opp den siste steinete delen, og da toppen var nådd var medaljen gull. For et skue! 1,5 time i rolig gange var tiden vi brukte opp de 630 høydemeterne. Det var virkelig noe helt spesielt.

Etter å ha kost oss på toppen, tatt masse bilder, begynte vi nedstigningen. Vi tok oss en kopp med "rett i koppen" og betraktet utsikten på vei ned igjen. Vi støtte også på ei fjellrype med 4 kyllinger. De poserte velvillig der de nysgjerrig holdt et halvt øye med oss. Vi fikk tatt mange fine bilder før de med ett var borte. Rett etterpå kom en stor kongeørn seilende. Ørna ble borte i horisonten før vi på ny startet nedstigningen. Vi måtte jo tross alt forsikre oss om at vi ikke hadde stått som to blinker og pekt på matbitene som kravlet rundt føttene våre.  En fantastisk opplevelse på en fantastisk tur.

Turen ned til bilen tok i underkant av en time.