Gaustatoppen #2

Gaustatoppen var en en av de aller første turene vi tok da vi aktivt begynte vår felles interesse for toppturer. Dessverre, første gangen vi gikk denne, var det så tjukk tåke at vi så ikke en ssshiiiit. Det var som å ha rømmegraut på øye, helt håpløst. Men nå som været var spådd top notch, Regine ønsket å slenge seg med, høstfargene var på vei og det ryktet om første lille dryss av snøvær, ja da var det bare å sæla på og dure innover til Gaustadblikk.

Som sist var dette en 3 timers kjøretur. Vi kjørte fra Oslo retning Konsberg tidlig morning, kjørte riksvei 40 et stykke før vi tok av på riksvei 37. Rett før Rjukan vrengte vi opp til venstre mot Gaustatoppen.

Da vi var vel fremme, fikk vi se at vi ikke var alene. Det var Trolltunga ganger 100. Det var så flust med folk, og det som verre var, som rushet inn mot Oslo klokken 16 på en jobbdag, var det køøø og hissigpropper uten køkultur og tålmodighet på flere steder av veien. Ved flere tilfeller ble vi skumpa inn i av folk på vei ned og opp. Vi ble litt sjokkerte, det er ikke riktig måte å oppføre seg på, ikke generelt, og i alle fall ikke i fjellet som skal brukes til rekreasjon.

Nok av det negative. Vi trakk oss litt til siden, spiste en matbit på vei opp og tok oss tid til å se ut over dalen. For et skue. Dette var hva alle snakket om. Dette var no ganske annet enn å famle i tåka som en muldvarp i sola.

Utsikten ble ikke akkurat dårligere da vi kom på toppen. 1/6 av Norge sier dem. Jeg vet ikke jeg, men vi såååå laaaangt ut. Det hadde jo også endret seg en smule fra sist gang vi var her. Sherpaene fra Nepal hadde bygd fine trapper på vei opp. Vi så dokumentaren på nrk om sherpaene fra Nepal. Den kan absolutt anbefales. Meget dyktige folk.

Da vi endelig stod på toppen, var Regine storfornøyd. Hun satte seg i sola for å slappe av. Rebecca og jeg derimot ville et stykke til. Det går en rygg videre bortover som ender opp litt høyere enn platået de aller fleste stopper ved. Toppen er ikke nådd før toppen er nådd, vi går.

Et lite stykke ute på ryggen, begynte det å bli litt anstrengt. Det hadde kommet snø, som hadde blitt pakket hardt av mange tråkk og sola hadde laget is av sporene. Det var store kampesteiner og veldig bratt ned på sidene. Folk hadde ramlet utfor der tidligere og endt livet sitt flere hundre meter nedi dalen, det føltest ikke trygt. Vi skled og jeg tryna et par ganger med de glatte sommerskoene. 20 minutter ut på ryggen bestemte vi oss for å snu. 15 minutter igjen, men var ikke verdt det. Det var veldig mange som snudde. Superglatte forhold gjorde det utrivelig.

Da vi kom tilbake til platået satt ei blid Regine og ventet på oss. Hun hadde ikke dårlig tid. Vi spiste maten vår, og tuslet blide og fornøyde ned igjen til bilen.

Neste gang, neste tur, da skal vi klare det med eller uten klatreutstyr. Gaustatoppen, var nemesis, vi skal nok ta den igjen, og da skal vi nå toppen....TOPPEN!!

Se sherpaene fra Nepal her.

Hardangervidda på tvers

Hardangervidda på tvers. Det var i alle fall planen...

Vel innlosjert på Dagali Hotell, skulle vi virkelig kose oss og lade ut/opp til 1 uke over vidda. Et stort innhugg i feriebudsjettet men vel verdt brukte penger med tanke på hva som ventet oss. Vi måtte balsameres og mykes opp etter noen lange turer i forkant av den mest krevende turen så langt for oss begge. Det var et koselig familiedrevet hotell. Hotellet hadde masse historie og vi ble servert tre retters og fikk oss en varm dusj og en myk seng.

Hotellsjefen kjørte oss til start og vi takket høflig at han hadde ville kjøre oss inn den 2 mil lange, kjedelige grusveien, mot 500 kroner i betaling.

Første stopp var målet Heinseter, ca 1,5 mil inn på vidda. Vi følte og sterke og klare for tur. Jeg trengte starthjelp med sekken, den var så tung at jeg ikke fikk den på selv. André hadde vel ca 30 kg på ryggen, men hva hadde det å si; begge var i knall form og sterke var vi jo! 

Etter ca 1,5 time inn på vidda tok vi vår første stopp. Her begynte virkeligheten virkelig å gripe fatt i oss. Vi hadde jo pakket ALTFOR tungt. Tvilen la seg som et blytungt lavtrykk over oss, hvor lite forberedt var vi egentlig? Vi var jo forberedt på å overvintre. Hadde det begynt å snø, hadde ikke det vært stress, vi hadde jo klær til det og vi. Skulle vi bære dette over 12 mil, kunne vi max gå 5-10 km om dagen.. Faen!

Vi gir oss ikke, smerten går sikkert over sa André. Han hadde i tillegg blitt kraftig forskjølet i løpet av det siste døgnet. Joda, det gjør sikkert det nikket jeg og tenkte i det stille; dette klarer jeg aldri.. 

Vel fremme ved Heinseter, etter litt over 4 timer i smerte helvete slo vi opp telt og tenkte her sover vi. Vi hadde vel begge resonnert oss frem i stillhet, på hver våres kant, at lengre kommer vi ikke. Vi prøvde fiskelykken bittelitt, fikk et par små ørreter, men gleden med å fiske var ikke stor. Begge satt og tenkte på det samme.

Da det endelig gikk hull på ballongen og vi begge i kor delte vår innerste og eneste tanke, "detta går ikke", kunne vi i alle fall le godt av vår egen dumhet. "Hver kilo teller sier Monsen, det har han jaggu rett i" sa André som gikk med Ninja Turtel teltet på 5 kg bundet skjevt fast på sekken bak. Den fungerte som en ubrukelig vektstang, som om ikke sjokolade og annet drit på tilsammen 4 kilo var nok.

"Nei faen, vi snur nå og går tilbake" sier André. Ja, kortere å gå i morgen var jeg skjønt, veldig enig i. Leiren ble pakket og returen var endelig. Jeg har ofte kalt André pakkeselet mitt, med en vilje av stål. Og når jeg var helt kaputt, tok mannen 5 kg til av mine overflødige upraktiske "hvis-scenario-back-up-i-tilfelle-vært-kjekt-ting" og fortsatte på pur vilje. 

Etter 3 timer gange, campet vi 1 time unna Åan turisthytte. Klokka hadde blitt 22. Ryggen, skuldrene, bena og føttene var mørbanka. Jeg fyrte opp primusen. Kokkelerte risen og linsene (bare den middagen veide en halv kilo).    

På natten sank gradene til minus, det var bare å trykke seg godt ned i soveposene og forsøke å sove.. Noe ingen av oss klarte å praktisere særlig godt, selv med så slitne kropper. Problemet var vel at kroppene var for slitne, krampene rykket i kroppene og gjorde det vanskelig å sove. 

Vi våknet kl 9, i ett betraktelig varmere telt. Det første André sa var; "jeg gruer meg til å ta på sekken igjen, jeg kan nesten ikke føle armene mine".. "Er jeg blå på ryggen", spurte André. "Nei" sa jeg. "Er jeg blå her da", "nei"... "Vi sjekker under føttene" sa Andrè "de er sikkert mørbanka". "Like fine" svarte jeg! "Jaja, så ser man ikke smerten da, men den føles".

Etter litt over en time til i smerte og skam helvete var vi fremme på Åan, bare 2 mil igjen til Dagali. "Jeg jogger" sier André, "går fortere enn med deg på lasset, du passer den møkkabaggasjen". Den gikk jeg fort med på. 

Da Andrè jogget avgårde, gikk jeg til en elv for å hente vann til morgenkaffen. Turisthytten var stengt og åpnet ikke før klokken 14 (nå var den 11.20). Da vannet endelig var begynt å bli varmt, kom en dame ut og sa: "du kan spise nistepakken din her, men du kan ikke sitte å koke maten din, da får du gå en annen plass". Jeg svarte med at du har jo stengt og jeg skal bare ha meg en kopp kaffe så kommer jeg inn å kjøper noe når du åpner. Men nei, gassen måtte av og jeg måtte vente utenfor i 2,5 time før døren ble åpnet. Så mye for å melde seg inn i turistforeningen. Følte meg som en boms som hadde blitt bortvist. Kanskje så jeg ut som en å... 

Det var 1 grad, regn og vind, og jeg var for kald til å fortelle henne akkurat hva jeg følte om oppførselen hennes. Hvor medmennsket hennes hadde stikki av, var vanskelig å fatte, men hun så ut som en bitter og sur kjerring. Jeg skulle nok overleve jeg. Heldigvis, bare 2 timer etter at André hadde jogget av sted de 2 milene, med fjellsko og sår kropp, var han tilbake med en varm bil med setevarmer og myke seter å sitte i.

Drømmen var knust, selvtilliten knekt. Men vi skal prøve igjen. Nerste gang med mindre og lettere sekk! Heldigvis kan vi le godt av det hele allerede, og heldigvis er vi alltid enige. 

Hallingskarve

Dagen for D-dagen. Eller H-dagen. Hardangervidda altså! Turen over alle turer....sånn isolert sett, for oss sådann. Det store målet.

Vi hadde vært godt vandt med turer de siste dagene, og nå var det nesten et døgn siden sist. Noe måtte gjøres, vi måtte gå tur. Da passet det fint at vi møtte en god og jovial kar fra Kongsberg, bosatt på Bolsøya utenfor Molde i bryllupet til Kjersti og PC. Han hadde akkurat vært i Geilo og tipset oss om Hallingskarve. Mange trappetrinn, tresifra til info, men med god utsikt som en gul gulerot i vente på toppen. Han la også til at han hadde forsøkt seg på Hardangervidda, men pakket for tungt og måtte snu ved Heinseter. Jaja, han om det tenkte vi, brøstkassa fram, snuta til vers, stumpen ut. Eneste som manglet var to knyttnever hamrende på kassa. Vi var sterke og friske, som to gorillar. Hardangervidda skulle pløyes, null stress.

Hallingskarve først. Vi kjørte retning Prestholtseter. Opp på riksveg 7, deretter Havsdalvegen til veis ende. Vi parkerte og startet umiddelbart veien opp.

Første del går på grusvei/sti. Deretter blir det trappetrinn...mange!! Igjen har sherpaene fra Nepal vært her og gjort en innsats. Tuuunge steiner. Plassert med presisjon. Stødige og fine med perfekt høyde mellom vært trinn.

Etter 40 minutter var vi oppe på første topp. Fra her kunne vi velge å gå flere veier. På den ene siden var det mye snø, på den andre bart. Vi gikk veien uten snø. Et svært område med masse flass av steiner. Litt som Gaustatoppen.

Vi spiste mat og poserte flittig, helt alene på en av de høyeste punktene vi fant. En utrolig fin utsikt. Utsikten over Hardangervidda. Så liten den så ut oventil. Flatt og lett og gå. Dette blir null stress.

Nede på setra igjen, koste vi oss med forfriskninger på Prestholtseter café. De tilbyr kaffe, vafler, is og eplemost. Nam nam nam!

To be continue...

Vøringfossen

Tidlig morning våknet vi til strålende vær på Myklatun camping i Øvre Eidfjord. Vi spiste skolebrød rett fra ovnen...via Bunnpris da vel å merke. Det var fristende å prøve laksefiske i Bjoreio, men det ble med litt research, og teltkos....og skolebrød da - digg!

Hardangervidda nærmet seg med stormskritt. Vi skulle til Geilo og ligge der en dag å bygge opp overskuddet. På veien dit, stoppet vi ved Vøringsfossen. Riksvei 7 snor seg rundt omkring i fjellene med god stigning. Mellom tunell 2 og 3 kan man stoppe ved Storegjel, parkere bilen og gå inn til fossen. Det er litt over en kilometer å gå. Ta på deg gode sko, gå forsiktig, det kan være vått og glatt, men følelsen av 2 vannfall på tilsammen 182 meter buldrer mot deg, det lengste på 145 meter, vel det kan tenkes er en mektig og spennende følelse.

Hvis man ønsker å skue det hele fra oven, er det flere parkerings plasser, og flere utsikts poster fra forskjellige vinkler ned til fossen. Jeg må si det suste godt i magen der vi stod på kanten og kikket ned. Her må vi nesten si, vær forsiktig da. Flere kors langs stien vitnet om flere hendelser med dødelig utfall. Husk at vær og vind kan grave under til og de ytterste kantene kan gi etter. Da er det natt og farvel.

Ulykkene som hadde vært, satte allikevel ikke noen demper på inntrykkene. Solskinn skapte magiske lys og regnbuer i fossefallet. Et fantastisk mektig skue.

Trykk på linken for informasjon rundt fiske i Eidfjord området, trykk her.

Trykk på linken for informasjon om Myklatun camping, trykk her.

Juklavassbreen

Som en del av ferieringen våres denne sommeren, ønsket vi å ta isbreevandring. Vi skulle egentlig gå Svartisen for noen år tilbake da vi ferierte i nord, men vi hadde avlyst turen da det ikke passet inn i vår plan den gang da.

Nå skulle vi gå Blåisen, Juklavassbreen på Folgefonna. Folgefonna som er datert 5000 år tilbake i tid. Den er norges tredje største isbre. Folgefonna nasjonalpark strekker seg over et område på 720 kvadratkilomer og er i underkant av 400 meter på det tjukkeste.

Turen ble booket i god tid på forhånd og kostet i underkant av 700 kr på hver. Nederst på siden er en link til de som guidet disse turene.

Vi kjørte fra Odda til Jondal på riksvei 107, gjenom masse tuneller som kostet drøssevis av penger. I etterkant har vi skjønt at pokker, vi skulle jo ha kjørt rundt. Ikke tatt av til venstre da vi kom fra Odda, men fortsatt rett frem og kjørt rundt til Jondal på riksveg 550, en meget fin vei som "Alt for Norge" deltagerne kjørte. Tar lengre tid, mer luftig, men vi er jo på Norgesferie for å se.

Fra Jondal sentrum kjørte vi riksvei 105 opp til "Folgefonn hytte og gardscamping". Plassen var fylt av det man kan kalle spenningssøkere, hippier og generelt personer med tattiser og ringer og pønkesveiser og det meste. Ikke noe galt med det, men det var en interessant plass med mye å se. Det virket som om alle var der for å kjøre på ski og utøve diverse ekstremsport. Og oss da, bredvandrerne tott og line. Det var et stort grønt arealet, med dusj og alt man trenger. Campingen lå ved Espelandvatnet. Det vaket besatt der, men det ble med fristelsen. Jeg var for sliten til å fiske.Vi koste oss voldsomt med Trolltunga øl og grillings. Vi teltet i stor stil.

Morningen etter stod vi opp til fantastisk vær. Vi fortsatte videre opp på en smal og luftig vei. God utsikt. Vi hadde tatt på oss varme klær, og gode sko, noe som er et must for å kunne få en god opplevelse. Det var flere som møtte opp lettkledd og dårlig skodd. Været nede i dalen og været 1600 meter over havet på en isbre er to forskjellige ting.

Vel fremme, ble vi møtt av en gjeng guider fra "Folgefonni breførarlag" som tildelte oss brevandringsutstyr. Alle hadde blå eller hvite hjelmer, bortsett fra Rebecca. Ingen sa at gule hjelmer var for barn. Jenta var godt beskyttet på toppen, og bare siste del av lokket. Vi gikk gjennom sikkerhetsinstrukser før vi ble delt inn i grupper hvor vanskelighetsgraden bestemte hvor vi skulle gå. Vi tok den tyngste.

Den mest ekstreme turen tok oss over breen og ned til vannet. Det hadde kommet 15 meter snø dette året, så mye lå igjen som skjulte flere av sprekkene i isen. Nede ved vannet fikk vi se endeveggen på breen. Vi fikk ikke se kalving, men vi fikk se århundrer med lag på lag med snø, godt pakket til is. Denne delen av breen er ikke så gammel som man skulle tro. Vi fikk masse historier om engelske lorder som besøkte breen og hva de hadde betydd for lokal området. Vi fikk vite høre historier om lokal befolkning som livnærte seg av å bære ned isblokker til båter som ventet på å frakte disse rundt i verden. Vi fikk vite langt tregrensen gikk før i tiden og masse annet interessant stoff relatert til både brevandring og hva området har betydd for historien.

Etter endt dag, og mye knipsing. Kunne vi etter 3-4 timer ta av oss utstyret og sette oss i bilen til neste destinasjon.

Her ligger en link med informasjon om Blåisen, Juklavassbreen, bredførarlag på Folgefonna., bare å trykke her.

Trolltunga

Vi skulle sove en natt i Odda på Odda Camping. Vi stod der ved bilen og teltet i hånda å skulle til å spørre om å få overnatte. Den svenske damen var nok litt høy på seg selv etter alle gjestene som hadde stormet til campingen denne fellesferien. Rebecca rakk og si ; "vi skal sove ei na...." før svensken brøt inn, knep sammen øynene og kom med følgende kommentar; "jeg gjetter at dere skal sove her ei natt, med telt og dere kommer i bil, sant?!" "Ehhh....ja". Svensken var både stolt og kry og kanskje til og med forbauset over sine synske evner.


Teltplassen ble funnet i ly av skumringen og før vi visste ord av det lå vi i soveposene våre. Vår første natt i telt denne ferien, men ikke den siste.


Tidlig morgen etter, var våre kollegaer på vei til jobb, mens vi var på vei til Trolltunga. Vi kjørte i retning Tyssedal (riksvei 13). Da vi kom til tettstedet tok vi av mot Sjeggedal. Veien opp er smal og luftig. Kjør forsiktig!


På toppen er det parkeringsplasser. Her kan du betale med kort etter ønsket varighet. Vi betalte 120 kroner for en dag.

Før man begynner turen er det visse ting man bør sjekke. Vann, gode sko, mat, solkrem, solbriller og klær. Avhengig av når man går turen, bør visse ting i sekken tilpasses. Anbefalt tur er mellom 1 juni og 15 oktober. Er det mye snø, må du gå i snøen. Det er ikke alltid lurt å bevege seg mot elver av frisk vann. I verste fall kan man gå gjennom is og snø og havne under, og det vil du ikke. Temperaturene skifter og det kan være varmt i ett øyeblikk og kaldt i det neste.


Vi hadde frisk mot som alltid og startet stigningen frisk....som alltid. Vi passerte den ene etter den andre og følte oss uovervinnelige. Etter 1 kilometer hadde vi kommet oss på toppen av den første og verste stigningen. Pulsen banket 200 slag i sekundet og personene vi akkurat hadde passert så rart på oss der vi gispet etter luft. Vi stønnet ut "interval trening"!! Hodet var bøyd nedfor knærne, og da vi kikket opp og fikk se et skilt det stod 1 kilometer til parkering, 10 kilometer til Trolltunga, stoppet hjerte litt opp før det banket videre i takt med våre skritt i retning toppen. 400 høydemeter på 1 kimometer. Det var en røff start.

Været var knallfint. Vi storkoste oss oppover. Når jeg sier oppover var første stigning den verste. Deretter var det noe brattere stigning et stykke etter rundt 6,5 kimometer og 9 kilometer, ellers var det forholdsvis flatt og slakt oppoverbakke. Enkelte plasser gikk det også litt nedover.


Veien opp var også til å nytes. Vi gikk langs med det store Ringedalsvatnet, og det ble bare finere og finere jo lengre opp vi kom. Flotte fossefall og grønnkledde vegger prydet dalen. Man visste liksom ikke når vi skulle stoppe opp og ta bilde. Vi hadde i bakhodet at det kunne skye over når som helst og vi måtte ikke gå glipp av forevigelsen, men i tillegg visste vi ikke om utsikten ble bedre lenger oppe eller om den ble borte bak en fjellvegg. Her var det bare å gå og knipse i jevnt tempo.

Etter litt over 10 kilometer var vi fremme ved tunga. Her satt det flust med folk. Det ser så idyllisk og rolig ut der oppe på alle bilder man ser, men det var ikke så ensomt og forlatt som bildene tilsier. Bilder fanger stillheten, men fanger ikke "bråket" i virkeligheten. Skal du ut på trolltunga må du stå i en laaaAng kø. For noen år siden var ikke turismen hit så stor, men gode omtaler og markedsføring har ført til at Trolltunga har blitt et yndet turiststed. Hvert år flokker tusenvis av turister hit og alle skal ha det fine bildet ute på tungen med magisk bakgrunn. Enkelte bruker tiden ute der vel lenge og sikrer seg at kompisen får tatt de beste bilde ovenfra. Det er mye skriking og show. Hvis man hadde sett for seg ro og meditasjon, så er ikke dette den rette plassen.

Rebecca stod i kø i 15 minutter før hun fikk slippe til. Jeg 25. Ovenfra ser Trolltunga super skummel ut, men nede på plattformen er den både bred og har en slak helling oppover. Svimer man av, ruller man høyst trolig tilbake til utgangspunktet der andre står og tripper og venter på å komme ut. Man får ikke helt den luftige følelsen før man går helt på tuppen, men da har man i gjengjeld 700 meter med luft før Ringedalsvatnet og bakken ligger flatt langt der nede.

Det var noen frekkiser som snek i køen, men de fleste var høflige og ventet på tur. Og det var verdt å vente på. Det var noe magisk å tre ut på denne store "tungen".

Noen uker etter vi hadde vært der var det en utenlands student som hadde falt utenfor, ikke ytterst på tuppen, men ved roten. Så vært forsiktig og være obs på både ujevnt terreng, sprekker og glatte steiner.

Veien ned igjen var preget av seige bein. Den verste delen av turen var faktisk den siste delen, den siste kilometeren der det var bratt. Det var mye glatt gjørme og steintrappene satte illninger i hvert et steg der fotbladet traff neste steinhelle på vei ned.

Nede på parkeringen og kiosken kjøpte vi oss is, cola og en lokal øl (som skulle nytes når vi var fremme ved neste camping sted). Været var fantastisk og hadde vært det hele dagen. I starten av innlegget nevnte jeg solkrem...og det var en grunn til det. Det glemte vi nemlig...

Vi var meget slitne etter en fantastisk tur. Vi hadde brukt 6 timer totalt, 5 timer gåing og en time posering og mat på toppen. En topptur som kan anbefales på det varmeste.

Bondhusbreen

På vei til Odda havnet vi på riksvei 551 hvor vi kjørte forbi en fantastisk foss kalt Furebergfossen. Vi måtte bare stoppe opp og ta et par bilder.

Vi hadde knapt fått satt oss i bilen og kjørt lange stykke før vi fikk øye på Folgefonna og Bondhusbreen som veltet seg majestetisk over fjellkanten langt der oppe. Blåis er lag på lag med snø som har vært utsatt for et høyt trykk over lengre tid. Oksigenet har blitt skviset ut, og igjen er en krystallklar, blå is. Det er en viss fasinasjon hver gang vi ser dette, og når det attpåtil stod et skilt med retning isbre, ja da hadde vi ikke annet valg enn å utforske hva dette kunne være. Som to forvilla fluer summa vi oss opp mot et blått fristende lys.

Turen opp gikk langs ei glassklar, lakseførende elv. Med campingplass lenger ned i dalen, kan vi ikke skjønne annet enn at dette måtte være et fint sted å campe for en familie med natur interesser. Veien opp var på en fin sti. Fjellene var fagre og slettene grønne. Store kampesteiner lå på begge sider og vi fikk en følelse av å tre inn i kjempenes rike.

Etter 40 minutter rask gange stod vi plutselig ved et vann.Vannet var helt mint-grønt på avtstand, men helt glassklart ved bredden. Ørreten svømte lumsk rundt og skapte stemning i vannoverflaten. Alt var helt stille, en behagelig ro i sinn og sjel. Når vi kikket opp kunne vi se Bondhusbreen velte seg over fjellkammen. Et fasinerende skue. Et rett og slett magisk sted.

Skiltene ved Bondhusvatnet vitnet om tilbaketrekking av isbreen den senere tid. Så det var en god følelse å kunne se den nå. Ikke sikkert breen vil være så tilgjengelig noen tiår frem i tid.

For mer informasjon om Bondhusbreen, trykk her.