Vel innlosjert på Dagali Hotell, skulle vi virkelig kose oss og lade ut/opp til 1 uke over vidda. Et stort innhugg i feriebudsjettet men vel verdt brukte penger med tanke på hva som ventet oss. Vi måtte balsameres og mykes opp etter noen lange turer i forkant av den mest krevende turen så langt for oss begge. Det var et koselig familiedrevet hotell. Hotellet hadde masse historie og vi ble servert tre retters og fikk oss en varm dusj og en myk seng.
Hotellsjefen kjørte oss til start og vi takket høflig at han hadde ville kjøre oss inn den 2 mil lange, kjedelige grusveien, mot 500 kroner i betaling.
Første stopp var målet Heinseter, ca 1,5 mil inn på vidda. Vi følte og sterke og klare for tur. Jeg trengte starthjelp med sekken, den var så tung at jeg ikke fikk den på selv. André hadde vel ca 30 kg på ryggen, men hva hadde det å si; begge var i knall form og sterke var vi jo!
Etter ca 1,5 time inn på vidda tok vi vår første stopp. Her begynte virkeligheten virkelig å gripe fatt i oss. Vi hadde jo pakket ALTFOR tungt. Tvilen la seg som et blytungt lavtrykk over oss, hvor lite forberedt var vi egentlig? Vi var jo forberedt på å overvintre. Hadde det begynt å snø, hadde ikke det vært stress, vi hadde jo klær til det og vi. Skulle vi bære dette over 12 mil, kunne vi max gå 5-10 km om dagen.. Faen!
Vi gir oss ikke, smerten går sikkert over sa André. Han hadde i tillegg blitt kraftig forskjølet i løpet av det siste døgnet. Joda, det gjør sikkert det nikket jeg og tenkte i det stille; dette klarer jeg aldri..
Vel fremme ved Heinseter, etter litt over 4 timer i smerte helvete slo vi opp telt og tenkte her sover vi. Vi hadde vel begge resonnert oss frem i stillhet, på hver våres kant, at lengre kommer vi ikke. Vi prøvde fiskelykken bittelitt, fikk et par små ørreter, men gleden med å fiske var ikke stor. Begge satt og tenkte på det samme.
Da det endelig gikk hull på ballongen og vi begge i kor delte vår innerste og eneste tanke, "detta går ikke", kunne vi i alle fall le godt av vår egen dumhet. "Hver kilo teller sier Monsen, det har han jaggu rett i" sa André som gikk med Ninja Turtel teltet på 5 kg bundet skjevt fast på sekken bak. Den fungerte som en ubrukelig vektstang, som om ikke sjokolade og annet drit på tilsammen 4 kilo var nok.
"Nei faen, vi snur nå og går tilbake" sier André. Ja, kortere å gå i morgen var jeg skjønt, veldig enig i. Leiren ble pakket og returen var endelig. Jeg har ofte kalt André pakkeselet mitt, med en vilje av stål. Og når jeg var helt kaputt, tok mannen 5 kg til av mine overflødige upraktiske "hvis-scenario-back-up-i-tilfelle-vært-kjekt-ting" og fortsatte på pur vilje.
Etter 3 timer gange, campet vi 1 time unna Åan turisthytte. Klokka hadde blitt 22. Ryggen, skuldrene, bena og føttene var mørbanka. Jeg fyrte opp primusen. Kokkelerte risen og linsene (bare den middagen veide en halv kilo).
På natten sank gradene til minus, det var bare å trykke seg godt ned i soveposene og forsøke å sove.. Noe ingen av oss klarte å praktisere særlig godt, selv med så slitne kropper. Problemet var vel at kroppene var for slitne, krampene rykket i kroppene og gjorde det vanskelig å sove.
Vi våknet kl 9, i ett betraktelig varmere telt. Det første André sa var; "jeg gruer meg til å ta på sekken igjen, jeg kan nesten ikke føle armene mine".. "Er jeg blå på ryggen", spurte André. "Nei" sa jeg. "Er jeg blå her da", "nei"... "Vi sjekker under føttene" sa Andrè "de er sikkert mørbanka". "Like fine" svarte jeg! "Jaja, så ser man ikke smerten da, men den føles".
Etter litt over en time til i smerte og skam helvete var vi fremme på Åan, bare 2 mil igjen til Dagali. "Jeg jogger" sier André, "går fortere enn med deg på lasset, du passer den møkkabaggasjen". Den gikk jeg fort med på.
Da Andrè jogget avgårde, gikk jeg til en elv for å hente vann til morgenkaffen. Turisthytten var stengt og åpnet ikke før klokken 14 (nå var den 11.20). Da vannet endelig var begynt å bli varmt, kom en dame ut og sa: "du kan spise nistepakken din her, men du kan ikke sitte å koke maten din, da får du gå en annen plass". Jeg svarte med at du har jo stengt og jeg skal bare ha meg en kopp kaffe så kommer jeg inn å kjøper noe når du åpner. Men nei, gassen måtte av og jeg måtte vente utenfor i 2,5 time før døren ble åpnet. Så mye for å melde seg inn i turistforeningen. Følte meg som en boms som hadde blitt bortvist. Kanskje så jeg ut som en å...
Det var 1 grad, regn og vind, og jeg var for kald til å fortelle henne akkurat hva jeg følte om oppførselen hennes. Hvor medmennsket hennes hadde stikki av, var vanskelig å fatte, men hun så ut som en bitter og sur kjerring. Jeg skulle nok overleve jeg. Heldigvis, bare 2 timer etter at André hadde jogget av sted de 2 milene, med fjellsko og sår kropp, var han tilbake med en varm bil med setevarmer og myke seter å sitte i.
Drømmen var knust, selvtilliten knekt. Men vi skal prøve igjen. Nerste gang med mindre og lettere sekk! Heldigvis kan vi le godt av det hele allerede, og heldigvis er vi alltid enige.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar