Hallingskarve

Dagen for D-dagen. Eller H-dagen. Hardangervidda altså! Turen over alle turer....sånn isolert sett, for oss sådann. Det store målet.

Vi hadde vært godt vandt med turer de siste dagene, og nå var det nesten et døgn siden sist. Noe måtte gjøres, vi måtte gå tur. Da passet det fint at vi møtte en god og jovial kar fra Kongsberg, bosatt på Bolsøya utenfor Molde i bryllupet til Kjersti og PC. Han hadde akkurat vært i Geilo og tipset oss om Hallingskarve. Mange trappetrinn, tresifra til info, men med god utsikt som en gul gulerot i vente på toppen. Han la også til at han hadde forsøkt seg på Hardangervidda, men pakket for tungt og måtte snu ved Heinseter. Jaja, han om det tenkte vi, brøstkassa fram, snuta til vers, stumpen ut. Eneste som manglet var to knyttnever hamrende på kassa. Vi var sterke og friske, som to gorillar. Hardangervidda skulle pløyes, null stress.

Hallingskarve først. Vi kjørte retning Prestholtseter. Opp på riksveg 7, deretter Havsdalvegen til veis ende. Vi parkerte og startet umiddelbart veien opp.

Første del går på grusvei/sti. Deretter blir det trappetrinn...mange!! Igjen har sherpaene fra Nepal vært her og gjort en innsats. Tuuunge steiner. Plassert med presisjon. Stødige og fine med perfekt høyde mellom vært trinn.

Etter 40 minutter var vi oppe på første topp. Fra her kunne vi velge å gå flere veier. På den ene siden var det mye snø, på den andre bart. Vi gikk veien uten snø. Et svært område med masse flass av steiner. Litt som Gaustatoppen.

Vi spiste mat og poserte flittig, helt alene på en av de høyeste punktene vi fant. En utrolig fin utsikt. Utsikten over Hardangervidda. Så liten den så ut oventil. Flatt og lett og gå. Dette blir null stress.

Nede på setra igjen, koste vi oss med forfriskninger på Prestholtseter café. De tilbyr kaffe, vafler, is og eplemost. Nam nam nam!

To be continue...