Trolltunga

Vi skulle sove en natt i Odda på Odda Camping. Vi stod der ved bilen og teltet i hånda å skulle til å spørre om å få overnatte. Den svenske damen var nok litt høy på seg selv etter alle gjestene som hadde stormet til campingen denne fellesferien. Rebecca rakk og si ; "vi skal sove ei na...." før svensken brøt inn, knep sammen øynene og kom med følgende kommentar; "jeg gjetter at dere skal sove her ei natt, med telt og dere kommer i bil, sant?!" "Ehhh....ja". Svensken var både stolt og kry og kanskje til og med forbauset over sine synske evner.


Teltplassen ble funnet i ly av skumringen og før vi visste ord av det lå vi i soveposene våre. Vår første natt i telt denne ferien, men ikke den siste.


Tidlig morgen etter, var våre kollegaer på vei til jobb, mens vi var på vei til Trolltunga. Vi kjørte i retning Tyssedal (riksvei 13). Da vi kom til tettstedet tok vi av mot Sjeggedal. Veien opp er smal og luftig. Kjør forsiktig!


På toppen er det parkeringsplasser. Her kan du betale med kort etter ønsket varighet. Vi betalte 120 kroner for en dag.

Før man begynner turen er det visse ting man bør sjekke. Vann, gode sko, mat, solkrem, solbriller og klær. Avhengig av når man går turen, bør visse ting i sekken tilpasses. Anbefalt tur er mellom 1 juni og 15 oktober. Er det mye snø, må du gå i snøen. Det er ikke alltid lurt å bevege seg mot elver av frisk vann. I verste fall kan man gå gjennom is og snø og havne under, og det vil du ikke. Temperaturene skifter og det kan være varmt i ett øyeblikk og kaldt i det neste.


Vi hadde frisk mot som alltid og startet stigningen frisk....som alltid. Vi passerte den ene etter den andre og følte oss uovervinnelige. Etter 1 kilometer hadde vi kommet oss på toppen av den første og verste stigningen. Pulsen banket 200 slag i sekundet og personene vi akkurat hadde passert så rart på oss der vi gispet etter luft. Vi stønnet ut "interval trening"!! Hodet var bøyd nedfor knærne, og da vi kikket opp og fikk se et skilt det stod 1 kilometer til parkering, 10 kilometer til Trolltunga, stoppet hjerte litt opp før det banket videre i takt med våre skritt i retning toppen. 400 høydemeter på 1 kimometer. Det var en røff start.

Været var knallfint. Vi storkoste oss oppover. Når jeg sier oppover var første stigning den verste. Deretter var det noe brattere stigning et stykke etter rundt 6,5 kimometer og 9 kilometer, ellers var det forholdsvis flatt og slakt oppoverbakke. Enkelte plasser gikk det også litt nedover.


Veien opp var også til å nytes. Vi gikk langs med det store Ringedalsvatnet, og det ble bare finere og finere jo lengre opp vi kom. Flotte fossefall og grønnkledde vegger prydet dalen. Man visste liksom ikke når vi skulle stoppe opp og ta bilde. Vi hadde i bakhodet at det kunne skye over når som helst og vi måtte ikke gå glipp av forevigelsen, men i tillegg visste vi ikke om utsikten ble bedre lenger oppe eller om den ble borte bak en fjellvegg. Her var det bare å gå og knipse i jevnt tempo.

Etter litt over 10 kilometer var vi fremme ved tunga. Her satt det flust med folk. Det ser så idyllisk og rolig ut der oppe på alle bilder man ser, men det var ikke så ensomt og forlatt som bildene tilsier. Bilder fanger stillheten, men fanger ikke "bråket" i virkeligheten. Skal du ut på trolltunga må du stå i en laaaAng kø. For noen år siden var ikke turismen hit så stor, men gode omtaler og markedsføring har ført til at Trolltunga har blitt et yndet turiststed. Hvert år flokker tusenvis av turister hit og alle skal ha det fine bildet ute på tungen med magisk bakgrunn. Enkelte bruker tiden ute der vel lenge og sikrer seg at kompisen får tatt de beste bilde ovenfra. Det er mye skriking og show. Hvis man hadde sett for seg ro og meditasjon, så er ikke dette den rette plassen.

Rebecca stod i kø i 15 minutter før hun fikk slippe til. Jeg 25. Ovenfra ser Trolltunga super skummel ut, men nede på plattformen er den både bred og har en slak helling oppover. Svimer man av, ruller man høyst trolig tilbake til utgangspunktet der andre står og tripper og venter på å komme ut. Man får ikke helt den luftige følelsen før man går helt på tuppen, men da har man i gjengjeld 700 meter med luft før Ringedalsvatnet og bakken ligger flatt langt der nede.

Det var noen frekkiser som snek i køen, men de fleste var høflige og ventet på tur. Og det var verdt å vente på. Det var noe magisk å tre ut på denne store "tungen".

Noen uker etter vi hadde vært der var det en utenlands student som hadde falt utenfor, ikke ytterst på tuppen, men ved roten. Så vært forsiktig og være obs på både ujevnt terreng, sprekker og glatte steiner.

Veien ned igjen var preget av seige bein. Den verste delen av turen var faktisk den siste delen, den siste kilometeren der det var bratt. Det var mye glatt gjørme og steintrappene satte illninger i hvert et steg der fotbladet traff neste steinhelle på vei ned.

Nede på parkeringen og kiosken kjøpte vi oss is, cola og en lokal øl (som skulle nytes når vi var fremme ved neste camping sted). Været var fantastisk og hadde vært det hele dagen. I starten av innlegget nevnte jeg solkrem...og det var en grunn til det. Det glemte vi nemlig...

Vi var meget slitne etter en fantastisk tur. Vi hadde brukt 6 timer totalt, 5 timer gåing og en time posering og mat på toppen. En topptur som kan anbefales på det varmeste.