Spinningsinstruktør: "KOM IGJEN NÅ, LITT TIL, TA UT DET SISTE".
Rådvill André: "Je hatte mer å gå pååå..."
Kåkky Rebecca: "Æh har møøøe, æ æ nesten ikke svett"!
Med to vidt forskjellige utgangspunkt, to vidt forskjellige selvtilliter, tryna vi ned i puta fredagskveld i påvente av ny dag og Rallarvegen, én av Norges absolutte kulturelle perler i naturen. En landskjent sykkelvei i norsk fjellheim.
*Rrrrrrring*
"Aaaai vånt tu raid mai baisykkel, ai vånt tu raid mai baaaik" Rebecca var irriterende opplagt klokken 6.30 denne lørdags mårningen. I hverdagen er hun som en zombie, uten krefter i øyelokk, kropp, uten sans til å stå opp. Men i dag hoppet hun opp i takt med Queen slageren. Her var det bare å rulle seg ut av senga og ta del i valsen.
Spente som to nyklekte kyllinger, kaklet vi oss ut i bilen. Tanken på å ende som slakt oppi Rallarvegen hadde slått meg både én og 38 ganger. Rebecca derimot, var stinn av spinning og gjorde ikke annet enn å glede seg.
Vi peilet oss inn mot Geilo og 4 timer etter avreise Oslo, var vi fremme i Haugastøl. Plassen ligger rett etter vinterstedet Geilo. I Haugastøl lå ett stykk stort bygg med utleie av sykler. Vi lånte hver vår tohjuling og startet den 8 mil lange ferden.
Starten gikk altså fra Hagaustøl, 1000 meter over havet. Det gikk radigt de første kilometerne, men så begynte problemene å melde seg. Først i form av girene på sykkelen min. Første og tredje slo seg vrang, andre giret var vanskelig, så det endte opp med fjerde giret og en sykkel på 20 kilo.
Problem nummer to dukket opp etter en lang motbakke. Lårene til spinningjenta hadde sagt stopp! Melkesyra pipla og den munnrappe sørlendingen hadde møtt veggen. Pause var stikkordet. 2 kilometer inn, 78 to go.
Vi pakket om. Nå syklet Rebecca lettere, mens jeg så ut som et pakkesel i fjerde gir oppover brattbakkene. Den storslagene naturen vi var lovet var en skuffelse. Et veldig monotont landskap med høyspenten langs hele veien. 5 minutter med inntrykk, 3 timer med natur reps. Fokuset ble med ett forandret, fra natur til sykkel.
Veien var til tider gravd vekk, steinete og ufremkommelig. Fra natur - til sykkel - til utfording. Målene forandret seg for hvert tråkk. Og tråkke gjorde vi. Rebecca fikk Lance Armstrong knekken i hver eneste bakke og raste i forveien. På toppen hadde hun så mange grimaser at da jeg tok henne igjen, hilste jeg høflig før jeg innså at dette var samme damen som i begynnelsen av bakken, men nå med Armstrong knekk - uten EPO.
Rett før Finse og målet for dag én, døpte jeg sykkelen min til "Mannevonda". Det var ren bingo hva slags gir sykkelen var i ved utgangen av bakken. Lårene mine, hadde i likhet med Rebecca sine, blitt til to ubrukelige visdomstenner. Da Finse, endelig, lå der i all sin prakt, 1222 meter over havet, kom det et enstemmig sukk fra to slitne sykkelturister. To kalde øl har vel aldri smakt bedre der vi satt henslengt på en krakk i sola på høyfjellet i Finse, sprengte som to råtne cocktailbær.
Turen opp hadde vært krevende, undertegnede hadde knapt nok sittet på en sykkel på 13 år, frøken Armstrong på to år. Uten å kjenne egne begrensninger, hadde vi lest om en topptur til foten av Hardanger Jøkulen, kalt Blåisen. Vi begynte i det små. Men hva kan man egentlig forvente av to mosjonister? Den 6 kilometer lange veien opp virket unådelig lang. Beina var støpt av henholdsvis gelé og pudding. Vi måtte snu i første bakke, gå den sure veien tilbake, sette oss i solveggen og ta en ny øl. Huff og huff :) Den 3 timer lange sykkelturen opp til Finsehytta var nåkk(!) for denne dagen. 220 høydemeter fordelt på 26 kilometer var noe vi kunne leve med.
På kvelden var det felles spiseri på Finsehytta, klokken 19 for å være eksakt. Her burde man ikke være for sent ute, da ble det ikke mat på deg. Og det er ingen Rema 1000 butikk på Finse. Alle gjester ble da henvist til bord og ble innordnet i køer. Asparges suppe med brød til forrett, reinsdyr/kalv kjøttboller, poteter og brunsaus til hovedrett. Diverse puddinger til dessert. Mette på mat og sykling gikk vi tidlig til køys. Andre etappe skulle starte tidlig dagen etter og noen timer søvn var hjertelig velkommen.
Klokken 8 stod vi klare i matsalen. Finsehytta serverte frokost fra 8 - 9. Å det måtte vi ha. Vi hadde betalt for et bitte lite rom med to stykk senger. Toalett og dusj kom utenom og måtte deles med resten av felleskapet, så den gode hjemmelagde maten var et godt tilskudd i humør og service.
Utenfor var det kaldt, tåkete og regn. Med en liten kuling for å toppe det hele, så dette ut til å bli en skikkelig pang dag. Været hadde tatt en helomvendig fra gårsdagen. Det hadde derimot ikke bein og sittepute gjort. Something had to give... Å det var bremsene. Vaieren på bakbremsen hadde forstukket seg som korsbåndet i Rebeccas kne. Frambrems og bakovertråkk skulle gjøre forskjellen på sykkeltur og helikoptertur til nærmeste sykehus.
Selv om vi begge var klissvåte og kalde som spett etter den første kilometern, varmet det godt da en stor hare hoppet foran oss på veien. Den langbeinte dotten ble med ett grepet av full panikk. Den sprintet 60 metern på 3 blank foran oss før den skjena opp mot høyre og spant oppover fjellsiden. Det var gøy. Hadde vi bare hatt samme spruten i beina. Dæ var tæll opplysning; neggatiiiffft!
Selve sykkelsesongen på Rallarvegen starter ikke før uke 29 - 30, så veien var fortsatt plaget av mye snø. Veien var helt håpløs mange steder, så vi sådde tvil om vi skulle rekke toget i Flåm på kvellinga. For hver 50 meter, måtte vi av sykkelen og trille. Med 3 grader, kuling og regn begynte denne turen å koste, ikke bare fysisk, men også psykisk. Naturen var fremdeles den samme. På den første milen skulle vi opp 100 høydemeter til 1338 over havet, deretter skulle det begynne å flate ut før det begynte å renne nedover. Det skulle vært enklere å orientere seg, selv med tjukk tåke enkelte steder, men det fantes ikke et eneste skilt noen plass. Vi ante ikke hvor langt vi hadde syklet, hva som gjenstod, og det var rett og slett vanskelig å disponere tiden. Vi ville jo kose oss mest mulig, ta bilder etc, men det kunne vi bare gjøre med en viss bismak, vi hadde jo et tog å rekke, og med all snøen gikk det meeeget sakte. Merkelig det ikke kan settes opp noen skilt da...
Vel nede i Flåm leverte vi syklene, spaserte rett til øl teltet og benket oss ned. Victory!! Det hadde vært en berikende tur. Målene hadde forandret seg mens vi syklet. Vi var ikke overbevist etter første etappe, men været og veien hadde gitt oss utfordringer, været og veien hadde også gitt oss latter og mange smil. I tillegg hadde vi fått sett vakker natur deler av veien. Det krystallklare blå grønne vannet var til hver tid trollbindende. Andre syklister blide, og med den fine transportetappen ned til Flåm, fikk vi en god følelsen rent avslutningsvis. Alt i alt hadde det vært en meget god tur som vi så absolutt ikke kommer til å gjøre igjen. Men følelsen av å ha syklet Rallarvegen er god, og kan anbefales på det varmeste. Hvis man absolutt ikke behøver å si; "Jeg har syklet hele Rallarvegen". Parker ved Flåm, ta toget opp til Finse og sykle tilbake derfra. En perfekt dagstur. Da får du litt oppover, men mest nedover, og her er naturen på det fineste. 6 mil er nok det. Men for all del, er du mosjonist, IKKE sykle fra Flåm til Finse, da skal du opp 1336 meter fordelt på 6 mil. Hvis du ikke er vant til å sykle med rødprikkete trøye, så la vær.
Jeg kan også legge til togturen fra Flåm til Myrdal var av den spesielle sorten. Vi satt på et gammelt tog, fikk masse historie og stoppet ved en stor foss hvor myten om Huldra levde i beste velgående. Hun dukket også opp og forsøkte å trollbinde meg med musikk, dans og sang, men jeg var så forbanna sliten at Huldra kunne reise, Rebecca hadde nok vært for sliten til å bry seg au skulle jeg blitt fanget i transen. VI hadde nok med å stå lent inntil hverandre for å ikke falle over.
Vi stablet oss inn på toget igjen, skiftet til et nyere, raskere tog på Myrdal i retning Haugastøl og Oslo. Istedenfor å bli med til Oslo, gikk vi av i Haugastøl hvor bilen stod. Fra togstasjonen i Haugastøl, må du til info, gå i 15 minutter til "sentrum" der utleiesyklene står og du høyst trolig har parkert bilen.
Da var det bare å fise hjem igjen i vår nye fine milsluker.
Priser:
Sykler: 480-580 kr for 2 dager.
Sykkelvesker: 125 kr settet for 2 dager
Sittepute sykkel: 25 kr per dag (aaaanbefales)
http://haugastol.no/index.php?m=rentalprices&lang=no
Hjelm må eventuelt kjøpes: 299 kr
Rom Finsehytta med treretters og frokost: 950 kr per pers
Obs! Leie av lakenpose: 125 kr pr natt
http://finsehytta.turistforeningen.no/
Tog Flåm - Haugastøl: Dette kan variere litt i pris selvsagt, men vi betalte 860 kr for begge to.
www.nsb.no
