Sammen mot toppen: Gaustatoppen

Endelig en ny topptur. Vi hadde snakket om Gaustatoppen lenge, faktisk helt siden februar. Etter opptil flere år benka på skolen, kunne vi i tospann, med hver vår kalkis, regne ut at dét var over et halvt år med prat. Nå var dagen altså kommet, nok snikk, nok snakk. Nå skulle vi opp og nyte første dag av høsten. Årstiden med den friske luften. Tiden med sviktende sollys og klorofyll. Tiden der pigmentene i bladene bryter lyset i ulike sjatteringer av gult og rødt, selve symbolet på høsten, det flotte fargespillet.

Klokken 6.30 hoppet vi opp av sengen, satte oss i bilen og peila inn Rjukan. Litt trøtte, men med ekstra giv, var det med stor optimisme vi og milslukærn rullet av gårde. Det var knallvær i Oslo, blå himmel og en lav høstsol, dette måtte bare bli bra.

Da vi endelig kom frem til foten av Gaustatoppen, fikk vi se en tykk sky av en tåkeklatt som ruget toppen. Det var ikke råd å se noe som helst, men oppi der skulle vi altså.

Vi hadde hatt et lite håp at tåken skulle lette i det vi svingte opp ved skiltet Gaustatoppen, men da vi endelig kom opp til parkeringsplassen, 1073 meter over havet, kunne vi konstatere at den lå der fremdeles som en bomullsdott på ei støkkin blodåre. Her var det bare å traske i vei, og håpe i det lengste at sikten ville være betraktelig bedre i det vi nådde toppen vi hadde snakket om så lenge.

Målrettet som aldri før startet vi den tunge veien oppover. Vi hadde byttet god helse mot strandliv og pulserende vin siste delen av sommeren, noe vi begge fikk svi for første del av løypen. Det var et jevnt sug som møtte oss. Ingen utpregede, krevende bakker, men en jevn stigning. Det tok litt tid før vi kom over den første kneiken. Lungene surkla og melkesyra pipla ut av de sure bena. Det var et steinete underlag som krevde nøyaktig planlegging av neste steg. Konsentrasjonen måtte vedlikeholdes ellers var det lett å falle, noe enkelte fikk smertelig erfare.

Siden 85 % av turen er på store steiner, er det viktig å ha gode sko med sterk såle. Selve fjellet har blitt "gnagd" på i millioner av år, noe som har resultert i et alvorlig tilfelle av erosjonert flass. Men de gangene vi kunne strekke dobbelthaken, var det god utsikt å se, det gav oss en god tilfredsstillelse av å være i fjellet.

I det vi for alvor begynte å "spise" høydemetere, begynte Rebecca å spise lefser. Hun stappa innpå ei tjukklefse for hver tiende høydemeter. Hun trengte karbohydrater der hun feis oppover. For lenger oppe møtte vi både tåke og vind, motvind sådan. Det ble faktisk så ille at vi (Rebecca) vurderte å vende nesen ned igjen. Da vi støtte på et kors midtveis, ble vi begge i tvil. Men galgehumor har vi plenti av, og da vi møtte Jan Teigen oppi fjellheimen, optimisten selv, fikk vi et nytt boost! Det var ikke Teigen altså, alt på sitt rette, men han smilte fra det ene øret til det andre og forsikret oss at solen var der oppe på toppen, rett i overkant av tåken. Mer skulle ikke til for Becca. Hun trøkte i seg ei ny lefse og spant i vei.

Midtveis, befant vi oss plutselig oppe på et platå, en transportetappe. Det var ti minutt med godt og flatt underlag. Selv om det blåste friskt, 15-20 sekund meter, gikk det greit. Da var det verre med tåken. Utsikten var laber. Da vi startet siste etappe mot toppen, var steinene blitt glatte av det fuktige været. Siste etappe ble hardere enn den første, men det var på langt nær avskrekkende.

Selv om vinden og tåken gjorde ferden oppover til tider vanskelig, var turstien godt merket. Der stien svingte, hadde de gått bananas med malekosten. Det var så mange T´er at man kunne tro turistforeningen hadde malermestere med tvangstanker. Dog, bedre enn alternativet. Gå seg bort i fjellet har man ikke lyst til å oppleve.

Gode to timer senere med rolig gange, stod vi endelig på toppen. Her kan du se 1/6 av Norge, noe turistforeningen skryter stolt av. Dessverre er Gaustatoppen også en magnet for dårlig vær. Det var ikke noen unntak idag. Vi var heldige som kunne se 1/6 av skotuppen vår. Anywho, tåke eller ei, vi var på toppen. Én topp er ved tårnet som rager 50 meter opp i den tynne luften, en annen topp ligger noen minutter lenger borte. Det er den høyeste, og rager fine 1883 meter over havet.

Etter å ha posert velvillig med flott norsk natur i "bakgrunnen", gikk vi ned til turisthytten. Heldigvis for de ansatte her, går det en bane opp til toppen. En bane for de med dårlige bein og kondis. Det varmet godt å komme inn i turisthytten, Gaustahytta. Her fikk vi kjøpt vafler og andre oppkvikkere for en sliten turgjenger. Vaflene var gode, og et langt mørkt hår i baksten gjorde ingen ting der vi forsøkte å hente oss inn igjen.

På vei ned til bilen møtte vi mange blide, men slitne folk. Noen kledd for vind og kulde, andre med 60 talls shorts med innsydd split i lårregion (brr). Mannen med viking blod, høyst trolig, var så og si lilla på bakside og fremside av lår og legger. En av fjellvettreglene sier vel noe om å kle seg riktig, men det er vel en definisjons sak som alt annet. Han var, i likhet med de fleste andre, på hils og det var koselig å tusle ned igjen, vel vitende at man hadde besteget toppen vi hadde snakket om så lenge. Det var i tillegg koselig å kunne bidra med noen motiverende ord til de som var i ferd med å gi opp i tåkehavet; "Kom igjen, 5 minutter igjen til toppen. Hårete, varme vafler venter". Det gikk ikke lenge før de var på beina igjen og på vei oppover siste stigning.

Vi møtte også en god kamerat av oss på veien ned. Han hadde tatt med seg fuglehunden, Bolt. De hadde reist opp fra Tjøme og hadde, i likhet med de fleste, håpet å se store deler av Norge. Det var lenge siden vi hadde sett hverandre, og var forholdsvis spesielt å møtes her. Vi slo av en lett prat før vi tuslet videre i hver vår retning.

Lenger nede i fjellsiden, begynte været og lette. Vi stod cirka 1600 meter over havet, noe som gav oss god utsikt. Og for en sikt. Vi kunne jo bare fantasere hvor fint det ville vært og ha full utsikt på toppen. Et godt tips er å ringe turistforeningen å sjekke værforholdene før man reiser. Alternativt Gaustahytta i sesong (31. mars til ut september, men med sporadiske stengninger i sesong).

Etter halvannen time ned igjen, var det godt og ta en pust i bakken. Selv om vi hadde gått glipp av selve utsikten, hadde det vært en fin tur. Ikke alt for bratte stigninger, men en jevn stigning med mye stein. Langs turstien hadde de satt opp flere faktaopplysninger som var av interessant lesning. Alt i alt en kjempefin topptur.

Vi valgte å gå den "korte" veien, ifra Stavsro. Du kan gå den litt lengre veien fra Selstadli også. Denne tar visst nok en time eller to lenger. Smak og behag. Denne dagen sa vi oss fornøyd med at vi hadde valgt den korte turen. Becca var i alle fall fornøyd med valget der hun fant seg en benk nede ved parkeringsplassen.