Sammen mot toppen: Skogsfugljakt

Turen til Toten var satt av til bil og jakt. "Milslukærn" vår skulle få sin årlige sørviss, inni som utenpå. Den skulle få ny smøring, filter og en skvætt mæ 10w40, olje altså.

Vi tømte bilen for eksklusivt, oppsamlet rot og møkk gjennom et langt år med jakt- og fisketurer med mer. Vi støvsugde bilen ned til minste fiber, vasket og shinet dæsh og indre møblemang. På yttersiden gnikket vi til rustflekkene hai-laita den trofaste kassa på 4 hjul. Og når vi attpåtil skiftet den alt for svarte oljen som en gang hadde vært lys, ja da var milslukærn på ny klar til å bringe oss til stedene vi måtte ønske.

Så må jeg legge til i det vi skifter olje, måtte jeg jo ha det litt gøy, særlig når Rebecca og mor mi satt inne og pimpa til spanske safter. Ute var det kaldt og vått, og med den provosoriske smøregrava vi hadde mekka sammen, kunne jeg ikke dy meg. Jeg løp inn til de småbrisne sangaria konsumerne og skrek ut; "PAPPA LIGGER UNDER BILEN....og skifter olje". Før siste del av setningen, hadde Rebecca allerede rukket å hoppe oppunder taket der panikken satte inn med umiddelbar effekt.

Heldigvis gikk oljeskiftet smertefritt, og i dét mørket rumla over oss, kunne jeg og Becca begynne å planlegge morgendagens jakt.

Klokken 6.30 stod vi klare på Totenåsen. Vi hadde ladd haglene for storfugl, orrfugl og hare. Hvis en rev skulle komme diltende inn på skuddhold, skulle ikke den føle seg alt for trygg heller. Dette var egentlig en spesiell dag for oss begge. Dette var den første jakten Rebecca skulle begi seg ut på, og personlig hadde jeg aldri jaktet med en så sexy jeger før. Forhåpentligvis skulle hun få muligheten til å skyte inn den nye Lanber haglen hun fikk av undertegnede på sin 29 års dag.

Vi kunne ikke fått mer perfekte forhold. Det var overskyet, tungt vær med litte granne duskregn. Å det skulle ikke ta lange tiden før den første fuglen fløy opp foran oss. Bare 3 minutter etter lysningen hadde gjort sitt inntog, og forholdene for jakt var tilstrekkelig, flaksa en orrhane opp bare 25 meter foran oss. Siden morgensøvnen fremdeles tynget oss, ble ingen skudd avfyrt, men hadde vi ikke vært så passive, kunne nok den første salva sust, høyst trolig, forbi den forskremte hanen.

Etter den første skuddsjansen var vi våkne, og 100 meter lenger borte hoppa det opp to fugl til. En tiur og en ufo. Dessverre var det trær i veien, så skuddene ble holdt igjen denne gangen også. Men for en pang start uten pang.

Siden vi gikk i forholdsvis ukjent terreng, studerte vi kart nøye og la "slagplaner" ettersom vi beveget oss gjennom skog og myr. Mens vi satt å dytta nedpå ei kakuskive med en påfølgende varm kakaotår, tok vi oss tida til å prøve den nye investeringen; revelokkeren. En fløyte som skal imitere muselyder og harer i stress. Jeg gikk for det siste. I det jeg skvisa ut noen paniske lyder, klikka det for en beagle i nærliggende hytte. Fløytekonserten vår resulterte i ukontrollert bjeffing, støveren hadde gått inn i akutt los. Vi bestemte oss for å forlate åstedet da vi ikke ville være årsaken til en oppstemt jeger uten grunn.

Mens vi forsøkte å vinne høyde. Trakk vi i rask gange oppover tykk skog. Dette gjorde Rebecca lettere nervøs. Hun har i overkant stor respekt for elgen og andre ville dyr. Å i et vindu av objektiv ransakelse, kan jeg vel forstå frykten enkelte føler ved å gå gjennom tykk skog som stenger lyset ute, uvitende av hva som venter bak neste tre, stein eller topp. Det nyttet ikke for meg å trøste med at dyrene er mer redd deg enn andre veien rundt. Det var i følge Becca ikke sant, og var derfor uinteressant i så måte å gi den lille fordel å gå halsende med ladd hagle. Det falt for døve ører og veien opp mot toppen hørte jeg bare; "ælgbæsj, ælgbæsj, herregud så mye ælgbæsj". Jeg fikk ikke med meg en eneste lort. Der jeg var opptatt av det som foregikk foran meg, var Rebecca mest opptatt av det som hadde vært.

Når det er sagt skal man ha respekt for skogens konge. Oppe på myra kunne vi se et lite tre som hadde blitt knekt ned til bakken og brukt som bryne på geviret. Men en liten forvokst sau skal ikke ødelegge en god tur i skogen, sjansen for å støte på mannevond elg er minimal. Nyt turen til det fulle.

Godt oppe på toppen, fikk vi jaget ut ei røy på myra. Denne skjøt jeg etter. Jeg så ei fjær falle, den så tung ut der den fløy videre over kammen litt lenger fremme. Jeg var sikker på at ei av de mange haglene hadde truffet. Vi lette ei god stund, men klarte ikke finne den. Høyst trolig hadde det vært ren og skjær ønsketenkning. Jeg hadde trolig bommet. Men det faktum at vi hadde kommet så nære at sjansen var lagt til rette, var gledelig nok. For en opplevelse.

Mens vi jobbet oss systematisk gjennom terrenget, støkte vi opp flere fugl. Til sammen så vi 9 fugl. Alle fugler var representert, minus orrhøna. Dessverre ble det ingen fugl på oss idag. Men vi hadde gjort oss bedre kjent i området, hvor vi burde gå, når konsentrasjonen burde være 100%, og jeg tror, bare tror at Rebecca følte seg litt mer trygg på slutten av jaktdagen.

Vi hadde en utrolig fin dag sammen. Fantastisk og gå rundt i god norsk natur med sin kjære, dele opplevelsene sammen. Skue utover åsen, utover områder der det kanskje, bare kanskje sitter en tiur eller to og venter.

Den så en gang urbane Kristiansand jenta med lattén i hånden, asfalt under penskoa, forvandlet til en jeger med hagle og mose under fjellskoa. Dette, i skrivende stund, sittende i Oslo. "Det beste av to verdener" (sitat: Rebecca A.).