Preikestolen

Endelig kom dagen vi hadde ventet på. Forrige helg fikk vi ikke reist da været satte en stopper. Men nå lå alt til rette for en ordentlig topptur. Vi skulle til Preikestolen. Platået ligger så majestetisk til over Lysfjorden, den 4 mil lange tarmen, finpusset av is gjennom flere tusen år. En turistattraksjon som drar langt over 100 000 skuelystne hvert år. Vi var en av dem.

Vi kjørte ned til Kristiansand og overnattet der, før vi klokken 7 mandag morgen satte oss i bilen å kjørte videre nordvestover. Bilturen opp til Preikestolen tok cirka 4 timer fra sørlandsbyen. Det var ei ferje fra Lauvik til Oanes som vi måtte påregne, men det var lett å finne frem hele veien. Jeg hadde en litt vanskelig "GPS" sittende siden av meg til tider, men etter at hun begynte å meddele den, visst nok, ampre sjåføren hvor han skulle svinge av, og det før krysset var passert, gikk bilturen smertefritt mot Preikestolshytta.

Vel fremme studerte vi ikke turiststikartet så nøye før vi spente på oss turskoa og i et friskt rykk, parkerte både tyskere og nordmenn opp den første stigningen. På toppen av den første bakken innså vi fort at kondisjonen ei var parkert. Gjennomvåte av svette, melkesyrespreng i armer og bein, benket vi oss ned etter de første 35 høydemeterne, der ble vi sittende og gispe etter luft. Disponeringsplan av opptrente krefter måtte legges. Vi studerte kartet nøye og fant ut hva vi hadde i vente.

Med litt færre lag med klær, var vi på ny mot toppen. Med voksende optimisme trasket vi oppover. Siden dette var en tur med stor T, tok vi oss tid til å stoppe og nyte utsikten. Og for en utsikt. Det er ikke bare toppen som er målet, det er veien som er målet også. Utrolig natur å gå i. Litt steinete til tider, så godt fottøy var et møsst! I tillegg tror jeg det kan anbefales å ta turen før eller etter høysesong som oss. Det er kjedelig å måtte gå i kø hele tiden, da mister turen litt av sjarmen med tanke på den fantastiske naturen.

Da den tredje stigningen begynte, hadde vi for alvor blitt det vi kan kalle slitne. Vi hadde holdt et jevnt tempo hele veien. Det ble mange lange steg, noe som kunne merkes godt i lår og legger. Selv om svetten rant og krampen "lurte", holdt vi humøret oppe og travet videre mot toppen.

1,5 time senere kunne vi stolte, men redde luske oss ut mot stupet av en loddrett vegg. Som to nybakte foreldre stod vi der nervøse og små kikket over kanten. Selv om solen ikke tittet frem, var utsikten over fjorden og de bratte veggene ned mot sjøen et fantastisk skue. Vi kjente magen omtrent vrenge seg da vi så over kanten på selve Preikestolen, et syn vi ikke glemmer med det første.

Etter å ha spist i et kvarter, begynte vi nedstigningen. Det var kaldt å sitte stille etter å ha tilbakelagt 3,8 kilometer på halvannen time. Det virker som en bedagelig tur, men det var det ikke. Rebecca sine bein var som gelé og knærne mine knirket verre enn en 100 år gammel gyngestol. Turen ned igjen bar nok preg av to slitne "ungdom". Samtalene var spinkle. Blikkene festet på den krevende stien fremfor oss og eneste lydene vi laget var tunge pustelyder og ordet "vann".

Vel nede igjen kunne vi klappe en "høy femmer". Første turen var i boks. Det var utrolig deilig å endelig kunne krysse av for den første attraksjonen. Jeg spurte Rebecca om hun hadde noen tanker om turen. Tilbakemeldingen kom rullende som et jordras blandet med stein og tømmerstokker. "Æ syns vi burde hatt en time pause på toppen"!! Jeg måtte le. Jenta hadde vært så sliten at hun ikke hadde orket å spørre. I tillegg, om jeg ikke husket helt feil, hadde hun, på grunn av kulden, spurt om vi snart skulle ned igjen. Allikevel burde jeg, ifølge henne, skjønt at vi skulle hatt pause lenger der oppe på kanten. Jeg kunne ikke annet enn å flire og tenke på hva hun hadde sagt i bilen litt tidligere; "That´s how I roll`"!

Siden vi var på denne kanten av landet, hadde vi tenkt å finne oss et hotellrom og sove til dagen etter. Så skulle vi ta Kjerag i samme slengen. Vi hadde nemlig hørt at denne turistattraksjonen åpnet i begynnelsen av mai. Men den gang ei. Denne åpnet ikke før i juni. I tillegg kunne vi ikke kjøre over vidda på vei hjem til Oslo. Reinsdyrene hadde visst nok ikke passert veien enda?!?? Så da hadde de ikke åpnet opp for trafikk. Det var et aller så lite slag i ansiktet. Det betydde nemlig at vi måtte kjøre ned til Kristiansand og opp igjen. En lang vei på 57 mil. Men, men. Vi bunkra opp mat, kjeks, sukker og drikke, så drusa vi hjemover. 8 timer ble unnagjort i en smekk og det var utrolig godt å finne senga da vi omsider entrét leiligheten på Grünerløkka.

Dagen etter dro vi opp i Oslomarka. Vi gikk fra Maridalsvannet til Sognsvannet og grillet og koste oss. En produktiv langhelg hvor bein og kropp fikk en ørliten smakebit på alle turene vi skal utrette de kommende år.