Sammen mot toppen: Gautefall

Etter å ha blitt "støffa" med henholdvis julekaker og feite ribbestykker bada i fett, var det med tunghet, men letthet og booke seg vekk fra mathelvete hvor veien til sofakræsj med påfølgende sittesår var overhengende. Vi måtte vekk. Vi måtte pleie rastløshet med, ironisk nok, fred og ro. Og hva da ikke bedre enn en skikkelig todagers med ski og sol. For første gang denne julen var det spådd et fantastisk vær. Da en "sweet deal" dukket opp på PC skjermen var saken ribbe og turen Gautefall bestilt.

Gautefall i Telemark ligger ikke langt unna Drangedal og veien fra Oslo til vinterstedet ble unnagjort på rett i overkant av 3 timer. Vi tok av ved Porsgrunn, men kunne også svingt innover i landet fra Holmestrand og Kragerø. Alle veiene tar omtrent like lang tid å kjøre, men siden veiene innover i landet er litte granne "kronglete" visse plasser, og særlig når det er super glatt, valgte vi å kjøre E18 ned til byen med den flotte porselen fabrikken før vi snilet oss inn- og oppover til Gautefall.

Vel fremme var det bare å kaste på seg skiene. Første turen for året. Vi fikk testet smørekité vi fikk til jul, og skiene var upåklagelige. Det var både feste og gli, og med det ekstra spekklaget som hadde lagt seg på innsiden og utsiden, trykket vi godt ned i skisporet og klarte fint å kose oss der vi staket oss frem i de perfekte, preppa skiløypene.

Da vi etter ei god stund, veldig god stund altså, hadde jobbet oss opp 200 høydemeter, blåste det frisk på toppen, og med 13 kalde valgte vi derfor å snu da sporene drev igjen i vindkastene. Det var virkelig godt å komme seg ut i naturen igjen. Selv om det var kaldt, merket vi ikke stort av det, for en dag.

Hotellet vi lå på var dessverre ikke helt som ønsket. Det var få gjester og standarden var ikke av den beste. Er du ute etter en comfortferie, kan vi ikke anbefale dette hotellet. Vi forsøkte å slappe av med filmen Avatar som rullet over skjermen på kvelden. Men det nyttet ikke at TV2 sendte filmen i HD da tv´n fra 70 tallet hadde no definition, eller low definition i beste fall. Rommet var kaldt og varmen kom ikke sigende før morgenen etter uansett hvor hardt vi kjørte på de energislukende varmovnene. Det varme vannet drev høyst trolig å gnagde seg gjennom isblokken i røret de første 10 minuttene, for den gjorde ikke sin entré før etter vi hadde blitt såpass vant med den stramme lukta under armhulene og vannet forble et overflødig gode. Når det er sagt, kan jo dette skyldes få gjester og store forberedelser til nyttårshelgen da hotellet skulle være fullbooket. Kanskje var ikke delen av hotellet vi var henvist til blitt prioritert i høy grad. De to andre familiene innkvartert på hotellet lå helt i andre enden av tarmen. Kanskje var vi nærmere dritten?! Kort oppsummert, ikke super fancy hotell, men rent og pent og med nytt sengetøy. Det holder for oss. I tillegg fikk vi restauranten på hotellet for oss selv. Ikke for å skryte, men her med en selvkritisk subjektiv uttalelse; "vi tar æren for at kokken fikk arbeid denne kvelden".

Morgenen etter våknet vi opp til sol med enkelte skyer. Vi kikket ut og så maskinene preparere alpinbakken. Gautefall, et helt fantastisk skianlegg med store muligheter for skitilfredsstillelse. Vi kledde på oss, gikk inn til frokost buféen, bare laget for oss, spiste oss mette før vi tuslet ut i løypene. Her var vi, til vår overraskelse, også helt alene. Solen var på vei opp og turen ble av en helt magisk opplevelse. Vi koste oss masse der eneste lyd var stavene som traff den kalde snøen på vei oppover.