Hele uken fulgte vi værmeldingene tett. Da fredagen kom, og vi satt og vurderte turen, kom vi frem til at det var for kaldt og grått. Ikke for kaldt for oss, vi hadde jo bergans tøy og var klar for det meste, men sommerdekkene på bilen satte en stopper. Det var fare for snø og glatte veier og vi tok rett og slett ikke sjansen. Utrolig kjedelig, men vi kunne ikke sette oss ned og grine for det om. Vi måtte finne på noe nytt, ikke helt ukjent etter Islandsturen. Alltid åpen for noe nytt, prøve å snu nedtur til opptur. Operasjon opptur var iverksatt.
Da vi besøkte Blå lagune hadde vi sett noen tregjenstander i suvenirbutikken. De kosta en hel bråta med penger og var etter min mening trefigurer sagd ut av barnehagebarn uten særlige talenter. Det skulle tatt meg 5 minutter og skjært ut noe lignende. Ikke bare skulle den ha kostet en promille av treklossen, den skulle også blitt finere. Kristiansandjenta kalte meg "dust", påpekte manglende selvinnsikt og mente slike absurde arrogante påstander burde, i worst case, falle for døve ører. Jeg kunne heller bruke energi på å erkjenne det faktiske forhold at det var noen der ute som var flinkere enn meg til noe! Det måtte jeg si meg helt uenig i!
Vi bestemte oss for å suse opp til min kjære hjemplass, Toten, tælte inni boden tæll'n pappa og la de kreative cellene i kroppen få fritt leie. Jeg hadde også i mitt flåsete utspill på Island sagt at; "du, Rebecca, du hadde ikke klart å lage en sånn figuelig stykke av plankekunst", og påpekte i samme setning at dét var det bare jeg som hadde klart. Rebecca tente dermed på alle pluggene (som er opptil flere) og i et kvast kåseri tilbake, svarte Becca at hun var jevnt over mye, MYE bedre i alt vi gjorde.
Fyst sørfet vi gugel for motiver. Far min viste stolt frem det nye modemet som nå var koblet til et forholdsvis bredt bånd, noe som gjorde at ting kom raskere frem på datacompjuterteven. Han syntest det var synd at de hadde kuttet ut den fine inngangsmelodien med diverse data-poplyder, men alt i alt, meget fornøyd med tiden det tok fra han trykka ned enter knappen, til "toten nytt" gjorde sin entré på skjermen.
Etter å ha mottatt en leksjon i nyervervelsen, fant vi frem flere bilder av både ugle, hval, ørn og hjort. Vi måtte jo streke opp på plankebitene, da frihånd tegning ikke var like lett. Vi ville jo ha noe ordentlig hengende på veggen eller stående i vinduskarmen, ikke noe sånt abstrakt,- moderne kunst skvip. Det skulle ligne på dyret vi ville det skulle ligne på. Det skulle ikke se ut som om en kronhjort hadde havna på nachspell med ei elgku. Resultatet skulle bli bra, det var vi enige om.
På vei ut i boden var vi nå begge fast bestemt på å lage dette sammen, ikke konkurrere som først foreslått. Vi skulle skjære litt og vi skulle pusse litt, bytte på for å bevise ovenfor hverandre at vi var minst like gode i begge deler. Og så utrolig gøy det var. Det var, med fare for å virke gamle, flerfoldige år siden sist vi sist slang og hang på "sløyden". Vi storkoste oss der flis haglet og støv flagret opp i nese og inn i ører. Som to polleninfiserte humlebein, ristet vi av oss den siste støvskya og kikket spørrende på hverandre; "ble det bedre en de i suvenirbutikken på Island eller"? Meningene var delte, Becca mente ikke dét, jeg derimot, mente det var noe av det vakreste jeg hadde sett. Uansett, vi var storfornøyde.
Både Rebecca og jeg var meget overrasket over hvor "lett" det hadde vært. Vi hadde klippet ut motivene, tegnet på plankebiter. Skjært ut figurene. Avsluttet med å pusse de myke og fine i kantene. Dette var virkelig et kjempe alternativ til Preikestolen. Så kunne vi ha den turen til gode. Kanskje ei helg vi kunne bestige Kjerag i samme slengen også.
PS! Avsnittet om faren min og bredbåndet var selvfølgelig tull!!!! Far min har hatt bredbånd driiiitlenge, og ikke alt for lenge siden kjøpte han en tøtsj tælfon au :) Noe mor mi syntest var høyst på tide!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar