Første gang vi møttes var på jobbtur i Marbella, det var drink i handen, konkurranser og sene kvelder. De kalte det teambuilding. Vel hjemme igjen, googlet jeg Rebecca av ren nysgjerrighet, og hva fant jeg? Jo, bilder fra café, vorsspiel med fellesnevneren drink og et bredt glis om munnen. Jeg konfronterte henne med det, men fikk bare et frekt blunk tilbake med påfølgende kommentar; "Hva ædde med dæ og fisking a"?!
Vi skjønte fort at dette skulle bli en typisk "all in"case, her måtte vi gi og ta skulle det bli et forhold å satse på. Én av oss måtte spenne på seg "turskoa", den andre "penskoa". En av oss måtte bevege seg i sosial retning, den andre i en mer asoial tilnærming. Dette mente vi begge var kritiske faktorer for å skape et mer interessant liv, både hver for oss, men også sammen som par. Vi skulle spille på flere strenger! Vi skulle bli et kjærestepar med urbane røtter i villmarka!
Siden sjøørretsesongen er godt igang i skrivende stund, følte vi at en tidlig morgen ved en av Nøtterøys strender ville være et passende sted å starte. Dette skulle bli den første virkelige kjærestetesten.
"Klukka 4.30 må vi opp, vi må række mårråbette" sa jeg med ei klar stemme. Svaret kom både fort og forventet; "det kan du dride i". Vi måtte møtes på midten (henviser til 3 avsnitt, første setning). Jeg måtte komme å hente henne klokken 8. Selv dro jeg ut å fisket morgenbettet og tok mine pene sjøørreter for så og haste tilbake til Kristiansand jenta som lå og purka og sniffe pute. Jeg hadde gitt henne et ultimatum. Skulle hun være med på fisking måtte hun stå klar klokken 8, og det gjorde hun. Off we went, Rebecca på sjøørretfiske. Wohoo...
Det var kaldt denne morgenen. Sola teasa oss med å lyse og varme opp andre siden av sundet vi fisket. Men alikevel, det er noe med denne Kristiansand jenta. Hun tar utfordringer på strak arm, og gir seg ikke før har gjennomført det. Kall det stahet, kall det guts, kall henne målrettet, men ser hun en topp, skal hun nå den toppen! Hun ville ha en sjøørret, og sjøørret fikk hun. Hun kastet konstant i 2 timer. Av og til havnet sluken i brygga, andre ganger i treet bak seg, men når bøyer eller andre fiskere ikke var i veien, dengte hun sluken ut og til både hennes, og ikke minst MIIIN store forundring, smalt det på en blank sjøørret.
Jeg var både kry og glad, mer enn henne selv, den første store testen var gjennomført. Hun hadde vist tålmodighet, målrettethet og verste av alt, jeg tror hun likte det. Hun likte å komme seg ut på morgenkvisten. Hun likte fiske. Hun likte bål og kos. Rebecca aka turjenta.
På vei hjem fortalte hun at vi måtte gjøre dette igjen, og da skulle hun opp klokken 7... Forandringen var total.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar